Part 10

(41) Og vit, at om dere tar hærfang, så tilkommer en femtedel Gud, Sendebudet, de nære slektninger, foreldreløse, fattige og veifarende, såfremt dere tror på Gud og det Vi har åpenbart for Vår tjener på avgjørelsens dag, den dag de to hærer møttes. Gud har makt til alle ting.

(42) Da dere var på den nærmeste dalside og de på den bortre, og rytteriet under dere. Om dere hadde gjort en avtale, ville dere blitt uenige om avtalen. Så Gud avgjorde saken slik den ble ordnet, slik at den som falt, falt, og den som overlevde, overlevde, ved et klart vitnesbyrd. Gud hører, vet!

(43) Den gang viste Gud deg dem i drømme som få. Hadde Han vist deg dem som mange, ville dere ha mistet motet, og kommet i strid om saken. Men Gud bevarte dere. Han vet hva som bor i hjertene.

(44) Og Han lot dem fremstå som få i deres øyne da dere møttes, og dere som få i de andres øyne, slik at Gud kunne avgjøre saken slik den ble ordnet. Alle ting føres tilbake til Gud.

(45) Dere som tror, når dere møter en hæravdeling, så stå fast. Og kom Gud stadig i hu, så det må gå dere godt.

(46) Adlyd Gud og Hans sendebud! Avstå fra krangel med hverandre, så dere mister motet, og kampviljen blir borte! Vis standhaftighet! Gud er med de standhaftige.

(47) Vær ikke som de som drog av gårde fra sine bosteder i overmot, for å vise seg for folk og legge hindringer på Guds vei. Men Gud har full kontroll over det de gjør!

(48) Og da Satan gjorde deres adferd prydelig i deres øyne, og sa: «Ingen skal i dag kunne overvinne dere! Jeg står dere bi!» Men da de to hæravdelingene fikk se hverandre, tok han flukten og sa: «Jeg vil ikke ha noe med dere å gjøre! Jeg ser det dere ikke kan se! Jeg frykter Gud, og Gud er streng med straffen.»

(49) En gang sa hyklerne og de med sykdom i hjertet: «Deres religion har ført dem galt av sted.» Men den som forlater seg på Gud, se, Gud er mektig, vis!

(50) Om du kunne se når englene tar bort de vantro, slår dem i ansiktet og over ryggen: «Smak Ildens straff!

(51) Dette for det dere har sendt i forveien til regnskapet! For Gud gjør ingen urett mot sine tjenere.»

(52) Slik gikk det også med Faraos folk og de før dem som fornektet Guds ord. Gud tok dem fatt for deres synder! Gud er mektig og streng med straffen.

(53) Dette fordi Gud ikke vil gjøre forandring i en godhet Han har vist et folk, før de forandrer seg selv. Gud hører, vet.

(54) Det gikk slik med Faraos folk og de før dem som forkastet Herrens ord. Vi ødela dem for deres synders skyld. Vi druknet Faraos folk. De var alle urettferdige.

(55) De verste krek overfor Gud er de som er vantro, og ikke vil tro,

(56) de som du har sluttet pakt med, og som så bryter sin pakt gang på gang. Disse viser ingen gudsfrykt.

(57) Så får du befatning med dem i krig, så innjag ved dem skrekk i deres følge, så de måtte komme til ettertanke.

(58) Men frykter du svik fra et folk, så forkast også du pakten på samme måte. Sannelig, Gud liker ikke svikefulle!

(59) De vantro må bare ikke tro at de kan komme unna. De kan ikke forpurre noe.

(60) Gjør klar mot dem alt dere makter av stridskrefter og rytteri, så dere kan sette skrekk i Guds og deres fiende og andre i tillegg, som dere ikke vet om. Men Gud kjenner dem. Alt dere legger ut for Guds sak, får dere fullt igjen. Dere skal ikke lide urett.

(61) Men ønsker de fred, så skal du gjøre det samme. Forlat deg på Gud! Han er den Hørende, den Allvitende.

(62) Om de prøver å lure deg, så er Gud nok for deg. Han har støttet deg ved Sin hjelp, og ved de troende.

(63) Han har forenet deres hjerter. Om du hadde gitt bort alt som finnes på jorden, hadde du ikke kunnet forene deres hjerter. Men Gud har forenet dem! Han er mektig, vis.

(64) Hør, profet! Måtte Gud være nok for deg og for de troende som følger deg!

(65) Hør profet! Anspor de troende til kamp! Finnes det tyve standhaftige blant dere, vil de vinne over to hundre! Er det hundre blant dere, vil de overvinne tusen av de vantro! For de er folk som intet forstår!

(66) Men Gud har nå gjort det lettere for dere, for Han vet at det er svakhet hos dere. Så om det finnes hundre standhaftige blant dere, skal de overvinne to hundre, og om det finnes tusen, skal de overvinne to tusen, med Guds bifall. Gud er med de standhaftige.

(67) Det passer seg ikke for en profet å ha krigsfanger før han har nedkjempet hele landet. Dere ønsker det jordelivet tilbyr, men Gud tar sikte på det hinsidige liv. Gud er mektig, vis.

(68) Var ikke en forskrift fra Gud kommet tidligere, ville en stor straff rammet dere for det dere har tatt.

(69) Så forbruk det dere har tatt som hærfang, som tillatt og godt. Og vis gudsfrykt! Gud er tilgivende, nåderik.

(70) Hør, profet! Si til fangene i deres hender: «Hvis Gud vet om noe godt i deres hjerter, vil Han gi dere noe bedre enn det som er tatt fra dere! Og Han vil gi dere tilgivelse!» Gud er tilgivende, nåderik.

(71) Men om de prøver å lure deg, så har de jo allerede bedratt Gud. Nå har Han gitt deg makt over dem. Gud vet, er vis.

(72) De som har antatt troen og har forlatt sine hjem (i Mekka), som har satset liv og eiendom for Guds sak, og de som har gitt dem tilflukt og hjelp (i Medina), disse er hverandres venner! De som har antatt troen, men ikke har forlatt sine hjem, overfor dem har dere intet ansvar før de utvandrer. Men ber de dere om hjelp for troens skyld, da påligger det dere å hjelpe, unntatt mot et folk dere har forbund med. Gud ser det dere gjør!

(73) De som er vantro, er også hverandres venner. Om dere ikke opptrer slik, blir det trengsel og stor ufred i landet.

(74) De som har antatt troen, og har forlatt sine hjem og kjempet for Guds sak, og de som har gitt dem tilflukt og hjelp, disse er de sanne troende. De får tilgivelse og en verdig omsorg.

(75) De som senere antar troen, og forlater sine hjem og kjemper ved deres side, de er av dere. Dog, de som er forenet ved slektsbånd, er hverandre nærmere ifølge Guds ord. Gud vet om alle ti

At-Tawba

Madinan

(1) Gud og Hans sendebud sier seg fri fra inngåtte paktsavtaler med avgudsdyrkerne.

(2) «Dra fritt omkring i landet i fire måneder, men vit at dere ikke kan forpurre Guds vilje, og at Gud vil gjøre de vantro til skamme.»

(3) Dette er en erklæring fra Gud og Hans sendebud til folket på den store valfartens dag: «Gud sier seg fri fra avgudsdyrkerne, likeledes Hans sendebud! Hvis dere omvender dere, så er det det beste for dere. Hvis dere vender dere bort, så vit at dere ikke kan forpurre Guds vilje.» Still de vantro i utsikt en smertelig straff!

(4) Dog unntatt de av avgudsdyrkerne som dere har gjort avtale med, og som ikke har forbrutt seg på noen måte, eller ytet andre hjelp mot dere. Overhold avtalen overfor dem til fristen er ute. Gud holder av de gudfryktige.

(5) Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag, så la dem dra sin vei. Gud er tilgivende, nåderik.

(6) Hvis noen av avgudsdyrkerne ber deg om beskyttelse, så gi ham det, så han kan få høre Guds ord. Før ham så et sted hvor han har sikkerhet. Dette fordi de er folk som intet vet.

(7) Hvordan skulle vel en paktsavtale bestå mellom avgudsdyrkerne og Gud og Hans sendebud, unntatt dem dere sluttet pakt med ved den hellige moské? Så lenge de er redelige mot dere, så vær redelige mot dem. Gud holder av de gudfryktige.

(8) Men hvordan? Hvis de får overtaket, respekterer de verken bånd eller avtale! De snakker dere etter munnen, men er avvisende i sine hjerter! De fleste av dem er ugudelige.

(9) De har byttet bort Guds ord for en ussel pris, og lagt hindringer på hans vei! Ondt er sannelig det de gjør!

(10) De respekterer verken bånd eller avtale med en troende. De går sannelig over grensen!

(11) Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag, så er de deres brødre i religionen. Vi klargjør ordet for folk som har kunnskap.

(12) Men hvis de bryter sine eder etter avtaleinngåelsen og stikker deres religion i angrep, så bekjemp vantroens ledere, for dem består ingen edsforpliktelser, så de måtte gi seg!

(13) Skulle dere ikke bekjempe folk som brøt sine eder, og ønsket å fordrive Sendebudet, og det var de som begynte mot dere første gang? Er dere redde for dem? Gud er mer berettiget til at dere er redde for Ham, om dere er troende!

(14) Bekjemp dem! Så Gud kan straffe dem ved dere, og gjøre dem til skamme! Så Han kan hjelpe dere mot dem, og gi helbredelse til de troendes bryst,

(15) og fjerne all vrede fra deres hjerter. Gud vender seg i nåde mot hvem Han vil. Gud vet, er vis.

(16) Trodde dere vel at dere skulle bli latt i fred, når Gud ennå ikke vet hvem av dere som har kjempet, og ikke slutter vennskap med noen annen enn Gud, Hans sendebud og de troende?

(17) Det passer seg ikke for avgudsdyrkere å ta seg av Guds moskeer så lenge de personlig fremviser vantro. Disse er det hvis gjerninger er verdiløse. I Ilden skal de være og bli.

(18) De alene skal ta seg av Guds moskeer som tror på Gud og dommens dag, som forretter bønnen, betaler det rituelle bidrag og ikke frykter andre enn Gud. Disse vil kanskje finne rett vei.

(19) Vil dere likestille ordning av vann til pilegrimene og betjening av den hellige moské med den som tror på Gud og dommens dag og kjemper for Guds sak? For Gud er de ikke like! Gud rettleder ikke urettferdige.

(20) De som har antatt troen, har utvandret og kjempet for Guds sak med liv og eiendom, de står høyere i rang hos Gud. Det er disse som vinner frem.

(21) Herren bebuder dem Sin nåde og Sitt velbehag! Dem venter paradisets haver med salighet som varer!

(22) Der skal de være og bli. Sannelig, hos Gud finner en stor lønn.

(23) Dere som tror, slutt dere ikke i avhengighet til deres fedre og brødre om de foretrekker vantro fremfor tro. De av dere som slutter seg til dem, handler urett.

(24) Si: «Om deres fedre, sønner, brødre, hustruer, nærmeste slekt, eiendom dere har ervervet, handel som står på spill, boliger dere er glad i, om dette er dere kjærere enn Gud og Hans sendebud og å kjempe for Hans sak, så bare vent til Gud iverksetter sin beslutning! Gud rettleder ikke urettferdige folk.»

(25) Gud har bistått dere på mange valplasser. I Hunaynkampen, da dere var selvsikre på grunn av deres antall, så hjalp det dere ingenting. Landet i all sin utstrekning snørte seg sammen for dere, og dere vendte om til flukt.

(26) Da senket Gud guddommelig nærvær og ro over Sitt sendebud og de troende. Og Han sendte hærskarer dere ikke så, og refset vantro. Det er de vantros belønning.

(27) Senere hen vender Gud seg i nåde mot den Han vil. Gud er tilgivende, nåderik.

(28) Dere som tror, de vantro er en styggedom! De må ikke komme nær den hellige moské etter dette deres år! Om dere frykter magre tider, så vil Gud gi dere det dere trenger av sin overflod, om Han vil det slik. Gud vet, er vis.

(29) Bekjemp dem som ikke tror på Gud og dommens dag, som ikke forbyr det Gud og Hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion av skriftfolkene, til de punger ut med tributt i ydmykhet.

(30) Jødene sier: «Ezra er Guds sønn,» og de kristne sier: «Messias er Guds sønn.» Dette er faktisk det de sier, og de tar etter det som vantro før dem hevdet. Måtte Gud ta dem fatt! Hvor de er forvridd!

(31) De har tatt sine rabbier og munker til herrer utenom Gud, og Messias, Marias sønn! Men de ble pålagt å tjene én Gud! Det er ingen gud unntatt Ham! Priset være Han, hevet over det de setter ved Hans side!

(32) De vil blåse ut Guds lys, men Gud vil fullbyrde Sitt lys, selv om det er de vantro imot.

(33) Han er det som sendte Sitt sendebud med ledelse og sannhets religion, for å la den stå frem overfor all religion, selv om det er avgudsdyrkerne imot.

(34) Dere som tror, mange rabbier og munker fortærer folks eiendom til ingenting, og skaper hindringer på Guds vei. De som samler seg skatter av gull og sølv, og ikke bruker dem for Guds sak, for dem skal du bebude en smertelig straff,

(35) den dag da skattene gjøres glødende i helvetes ild, og de brennemerkes med dem på pannen, sidene og ryggen: «Dette er det dere har samlet til dere selv! Smak nå det dere har samlet i lader!»

(36) Gud har satt månedenes antall til tolv i Guds bok den dag Han skapte himlene og jorden: Fire av dem er fredlyste, dette er rett religion, gjør ingen urett mot hverandre i dem. Men kjemp alle mot de vantro, så som de alle kjemper mot dere, og vit at Gud er med de gudfryktige.

(37) Tidsforskyvning ved en ekstra måned er et overmål av vantro, hvorved de vantro føres vill. Ett år gjør de den ikke fredlyst, et annet år fredlyst, for å få samsvar med det antall som Gud har fredlyst, men slik profanerer de det Gud har fredlyst. Deres onde gjerninger synes prydelige for dem. Men Gud rettleder ikke vantro folk.

(38) Dere som tror, hva er i veien med dere, når det sies til dere: «Dra ut for Guds sak,» så synker dere sammen. Er dere mer tilfreds med jordelivet enn det hinsidige? Men jordelivets gleder er bare småting i det hinsidige.

(39) Om dere ikke drar ut, vil Han refse dere med en smertelig straff og bytte dere ut med et annet folk. Dere skader ikke Ham det minste. Gud har makt til alle ting.

(40) Om dere ikke yter profeten hjelp, så har Gud tidligere gitt ham hjelp, da de vantro fordrev ham, en av to, og han sa til sin følgesvenn, da de var i grotten: «Vær ikke bedrøvet! Gud er med oss.» Da senket Gud guddommelig nærvær og ro over ham og styrket ham med hærskarer dere ikke så, og gjorde de vantros ord underlegent, mens Guds ord ble ovenpå. Gud er mektig, vis.

(41) Dra ut, lette eller tunge, og gjør innsats for Guds sak med liv og eiendom! Dette er det beste for dere, om dere bare visste.

(42) Hadde det dreiet seg om lettvunnen vinning og en kort ekspedisjon, så ville de nok fulgt deg. Men avstanden forekom dem stor. Og de vil sverge ved Gud: «Hadde vi kunnet, ville vi dratt ut med dere.» De styrter seg i fortapelsen. Gud vet at de lyver.

(43) Måtte Gud unnskylde deg! Hvorfor gav du dem fritagelse før det ble klart for deg hvem som snakket sant, og du visste hvem som løy?

(44) De som tror på Gud og på dommens dag, ber deg ikke om fritagelse for å satse liv og eiendom. Gud kjenner de gudfryktige.

(45) Kun de ber om fritagelse som ikke tror på Gud og på dommens dag, hvis hjerter er fylt av tvil, så de i sin tvil vakler hit og dit.

(46) Om de hadde villet dra ut, ville de ha gjort forberedelser til det. Men Gud var imot at de skulle dra, så han inngjød i dem slapphet, og det ble sagt: «Sitt hjemme sammen med hjemmesitterne!»

(47) Hadde de dratt ut med dere, ville de bare øket deres vanskeligheter, og drevet på for å undergrave disiplinen. Blant dere er de som ville vært lutter øre overfor dem, men Gud kjenner illgjerningsmennene.

(48) De har tidligere søkt å skape uro og har snudd om tingene for deg, inntil sannheten inntraff og Guds anordning ble klar, hvor meget det enn var dem imot.

(49) Noen av dem sier: «Hold meg unnskyldt! Utsett meg ikke for fristelse.» Har de ikke allerede falt i fristelse? Sannelig, helvete vil omslutte de vantro!

(50) Hvis noe godt overgår deg, plager det dem. Hvis ulykke rammer deg, sier de: «Vi har for lengst tatt våre forholdsregler.» Og de vender seg bort i skadefryd.

(51) Si: «Intet overgår oss unntatt det Gud har bestemt for oss. Han er vår beskytter, og på Gud skal de troende forlate seg.»

(52) Si: «Forventer dere annet for oss enn en av de to gode ting (seier eller paradiset)? Vi derimot forventer for dere at Gud vil ramme dere med en refselse, direkte fra Ham eller gjennom oss. Så bare vent! Vi venter sammen med dere.»

(53) Si: «Gi deres gave, villig eller motvillig, det vil ikke bli akseptert! Dere er ugudelige mennesker.»

(54) Det er kun dette som hindrer at deres gave blir mottatt, at de ikke tror på Gud og Hans sendebud, viser latskap i bønnen, og gir sin gave med motvilje.

(55) La deg ikke imponere av deres eiendom og barn! Gud ønsker bare å gi dem en prøvelse derved i det jordiske liv, så de tar avskjed mens de er vantro.

(56) De sverger ved Gud at de er av dere, men de er ikke av dere. De er fryktsomme folk.

(57) Om de fant et tilfluktssted eller huler eller krypinn, så ville de begi seg dit i hast.

(58) Noen av dem kritiserer deg vedrørende almissegavene. Blir de tildelt noe av dem, er de vel fornøyd, hvis de intet får, blir de sinte.

(59) Hadde de bare sagt seg fornøyde med det Gud og Hans sendebud gav dem, og sagt: «Gud er nok for oss! Gud vil gi oss av Sin godhet, likeledes Hans sendebud. Til Gud står vår hu!»

(60) Almissegavene er for de fattige og trengende, for dem som arbeider med dem, for dem hvis hjerter skal forsones, til frikjøping av slaver og skyldnere, til fremme av Guds sak og til veifarende. Dette er Guds forskrift. Gud vet, er vis.

(61) Noen av dem gjør profeten ondt ved å si: «Han er lutter øre for alt!» Si: «Han har øre for alt som er godt for dere. Han tror på Gud og han har tro på de troende. Han er en velsignelse for dem av dere som tror.» De som forulemper Guds sendebud, vil møte en smertelig straff.

(62) De sverger fremfor dere ved Guds navn for å gjøre dere tilfredse, men Gud og Hans sendebud ser det rettere at de vil gjøre Ham tilfreds, om de er troende!

(63) Vet de da ikke at den som trosser Gud og Hans sendebud, har helvetes ild i vente? Der skal han være og bli. Dette er den store fornedrelse.

(64) Hyklerne frykter at en åpenbaring om dem skal komme, som forteller dem det som bor i deres hjerter. Si: «Bare driv ap! Gud vil bringe frem det dere frykter!»

(65) Men om du spør dem, så vil de si: «Det var bare tomt prat og spøk.» Si: «Var det Gud, Hans ord og Hans sendebud dere drev ap med?»

(66) Unnskyld dere ikke! Dere falt fra etter at dere antok troen. Om Vi unnskylder noen av dere, så vil Vi straffe andre fordi de var syndere.

(67) Hyklerne, menn og kvinner, er samme sort. De forordner det urette og forbyr det rette, og deres hender er lukkede. De har glemt Gud, og Han har glemt dem. Hyklerne er ugudelige mennesker.

(68) Gud har lovet hyklerne, menn og kvinner, og de vantro, helvetes ild. Der skal de være og bli. Dette er passende for dem. Guds forbannelse hviler over dem, og de har en varig straff i vente.

(69) Som de som var før dere. De var mektigere enn dere, hadde større eiendom og flere barn, og de nøt sin lodd. Dere nyter også deres lodd, som de som var før dere nøt sin. Dere pludrer i tomt prat som de gjorde. Deres gjerninger er verdiløse i denne verden og den hinsidige. Disse er taperne.

(70) Hadde de ikke fått beretningen om dem som var før dem? Om Noas folk, og om Ad og Thamod, om Abrahams folk, folket i Midian og de sammenstyrtede byer? Deres sendebud kom til dem med klar beskjed, for Gud ville ikke gjøre dem urett. Men deres urett rammet dem selv.

(71) De troende, menn og kvinner, har venners ansvar for hverandre. De forordner det rette og forbyr det urette. De forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag. De adlyder Gud og Hans sendebud. Disse vil Gud vise nåde! Gud er mektig, vis.

(72) Gud har lovet de troende, menn og kvinner, paradisets haver, hvor bekker sildrer, og der skal de være og bli, herlige boliger i Edens haver. Og Guds velbehag, større enn alt. Dette er den store seier.

(73) Hør, profet! Strid mot de vantro og hyklerne! Vær hard mot dem! Helvete blir deres herberge. Et sørgelig endelikt!

(74) De sverger ved Gud at de intet har sagt, men sannelig har de sagt vantroens ord, og vist vantro, etter at de antok islam. De tok sikte på noe de ikke kunne oppnå, og mislikte det at Gud og Hans sendebud beriket dem av sin overflod. Hvis de omvender seg, vil det være til beste for dem. Hvis de vender seg bort, vil Gud ramme dem med en smertelig straff i denne verden og den hinsidige, og de vil ikke ha en venn eller hjelper på jorden.

(75) Det finnes de som lover Gud: «Hvis Han gir oss av Sin overflod, skal vi sannelig gi gode gaver og være rettskafne!»

(76) Men når Han så gir dem noe av Sin overflod, er de gjerrige med det og vender seg bort i avstandtagen.

(77) Så la Han hykleriet i deres hjerter frem til den dag de skal møte Ham. Dette fordi de sviktet Gud i det de hadde lovet Ham, og fordi de løy.

(78) Visste de ikke at Gud kjenner deres hemmeligheter og overlegninger, at Gud kjenner vel til det skjulte!

(79) De kritiserer de troende, som er villige når det gjelder almissegavene, og de som kun har sin innsats å tilby, håner de. Måtte Gud håne dem! De har en smertelig straff i vente.

(80) Be om tilgivelse for dem eller la det være. Om du så ber sytti ganger, Gud vil aldri tilgi dem. Dette fordi de fornekter Gud og Hans sendebud. Gud leder ikke ugudelige folk.

(81) De som ble latt tilbake, gledet seg over å sitte igjen bak Guds sendebud. De hadde motvilje mot å satse liv og eiendom for Guds sak. De sa: «Dra ikke ut i heten!» Si: «Helvetes ild er hetere!» Om de bare kunne forstå.

(82) La dem le lite og gråte meget for det de har pådratt seg!

(83) Om Gud lar deg vende hjem til en flokk av dem, og de så ber deg om å få dra ut, så si: «Dere skal aldri dra ut med meg, og aldri kjempe mot en fiende ved min side! Det passet dere å sitte hjemme første gang, så bli bare sittende med dem som blir tilbake!»

(84) Forrett aldri bønn over noen av disse som er døde, og stå ikke ved hans grav. De fornektet Gud og Hans sendebud, og døde som ugudelige.

(85) La deg ikke imponere av deres eiendom og barn. Gud vil bare gi dem prøvelse derved i denne verden, så de tar avskjed mens de er vantro.

(86) Og når en åpenbaring kommer: «Tro på Gud, og strid ved Hans sendebuds side,» da ber de velstående om fritagelse, og sier: «La oss bli hos hjemmesitterne.»

(87) De er fornøyde med å bli hos dem som blir tilbake. Deres hjerter er forseglet, så de ingenting forstår.

(88) Men Sendebudet, og de som tror sammen med ham, satser liv og eiendom. Disse har alt godt i vente. Disse vil det gå godt.

(89) Gud har beredt for dem paradisets haver, hvor bekker sildrer. Her skal de være og bli. Dette er den store seier.

(90) Ørkenaraberne kom med unnskyldninger og bad om fritagelse, og de som løy for Gud og Hans sendebud, ble sittende hjemme. En smertelig straff vil ramme de vantro blant dem!

(91) Man kan intet bebreide svake og syke, og slike som intet har å bidra med, såfremt de er lojale mot Gud og Hans sendebud. Man kan ikke kritisere dem som opptrer rett. Gud er tilgivende, nåderik.

(92) Og heller ikke de som kommer til deg for at du skal utruste dem, når du må si: «Jeg har ingenting å utruste dem,» – og som snur med tårer i øynene av sorg over at de intet kan satse.