Part 11

(93) Kritikk rammer bare dem som ber seg fritatt, skjønt de er rike. De er fornøyde med å være blant dem som blir tilbake. Gud har forseglet deres hjerter så de intet forstår.

(94) De vil komme med unnskyldninger når dere kommer tilbake til dem. Si: «Kom ikke med unnskyldninger, vi tror dere ikke! Gud har latt oss få vite hvordan det har seg med dere. Gud vil se hva dere gjør, og Hans sendebud likeledes. Så vil dere bli sendt tilbake til Ham som kjenner det skjulte og det åpenbare. Han vil la dere få vite hva dere har gjort.»

(95) De vil besverge dere ved Gud når dere vender tilbake til dem, at dere skal la dem være i fred. Så la dem være i fred. De er en vederstyggelighet, og helvete vil bli deres herberge, for det de har pådratt seg.

(96) De vil besverge dere, at dere må akseptere dem. Men om dere aksepterer dem, så vil Gud aldri akseptere ugudelige folk.

(97) Ørkenaraberne er de verste i vantro og hykleri, og de mest troendes til ikke å kjenne de lover som Gud har åpenbart for Sitt sendebud. Gud vet, er vis.

(98) Noen av ørkenaraberne anser det de yter for religionen som bøter, og venter bare på at lykken skal snu seg for dere. For dem selv skal det bli en dårlig vending! Gud hører, vet.

(99) Men blant ørkenaraberne finnes også slike som tror på Gud og på dommens dag, og som anser det de yter som en offerhandling for Guds åsyn, som Sendebudets bønner. Ja, det er en offerhandling for dem, og Gud vil føre dem inn i Sin nåde. Gud er tilgivende, nåderik.

(100) Foregangsmennene, de første av utvandrerne og hjelperne, og de som fulgte dem på beste måte, med dem er Gud tilfreds, og de er tilfredse med Ham. Han har beredt for dem paradisets haver, hvor bekker sildrer. Der skal de være og bli. Det er den store seier.

(101) Noen av ørkenaraberne omkring dere er hyklere, og noen av Medina-folket, helt hengitt i hykleri. Du kjenner dem ikke, men Vi vet om dem. Vi vil refse dem dobbelt opp, og så vil de bli overgitt til den store straffen.

(102) Det er andre som erkjenner sine synder. De har blandet sammen gode gjerninger og slette. Kanskje Gud vil vende seg mot dem i nåde. Gud er tilgivende, nåderik.

(103) Pålegg dem en gave, hvorved du kan rense dem og lutre dem. Fremsi bønn for dem. Dine bønner gir dem ro. Gud hører, vet.

(104) Vet de da ikke at Gud mottar anger og omvendelse fra sine tjenere, og tar imot deres gaver, at Gud er den Tilgivende, den Nåderike?

(105) Si: «Virk! Og Gud vil se dere virke, og Hans sendebud, og de troende. Dere vil bli brakt tilbake til Ham som kjenner det skjulte og det åpenbare, og Han vil la dere få vite hva dere har gjort.»

(106) Og det er andre som er henvist til Guds avgjørelse, om Han vil straffe dem, eller vende seg mot dem i nåde. Gud vet, er vis.

(107) Og så var det de som laget seg en egen moské, for skade, vantro og splittelse blant de troende, og som tilholdssted for dem som førte krig mot Gud og Hans sendebud. De vil sverge: «Vi hadde bare godt i sinne!» Men Gud bevitner at de i sannhet er løgnere!

(108) Stå aldri frem i den. En moské som er grunnlagt på gudsfrykt fra første dag, er det rettere at du står frem i. I den finnes folk som ønsker å rense deg. Gud liker dem som renser seg.

(109) Hvem er vel best! Den som har grunnet sin bygning på frykt for Gud og på Hans velbehag, eller den som har satt sin bygning på kanten av en undergravet sandbakke, som styrter ned med ham i helvetes ild? Gud leder ikke illgjerningsmenn.

(110) Den bygningen de har bygget, vil ikke opphøre å skape tvil i deres hjerter før deres hjerter slites i stykker. Gud vet, er vis.

(111) Gud har kjøpt de troendes liv og eiendom mot paradisets have. De kjemper for Guds sak, de feller eller felles. Dette er et bindende løfte for Ham, i loven, evangeliet og Koranen. Og hvem holder sin forpliktelse bedre enn Gud? Føl glede ved den handel dere har gjort! Det er den store seier!

(112) De som omvender seg, som tjener og lovpriser, viser måtehold, som bøyer seg og kaster seg ned i bønn, som forordner det rette og forbyr det urette, som overholder de grenser Gud har satt, forkynn for de troende et gledelig budskap!

(113) Det passer seg ikke for profeten og de troende å be om tilgivelse for avgudsdyrkere, selv om det er nær slekt, etter at det er blitt klart for dem at de blir helvetes beboere.

(114) Abraham bad kun om tilgivelse for sin far på grunn av et løfte som han hadde gitt ham. Men da det ble klart for ham at han var Guds fiende, sa han seg løs fra ham. Abraham var medlidende, mild.

(115) Gud sender ikke folk på villstrå etter å ha gitt dem ledelse, før Han har gjort det klart for dem hva de skal passe seg for. Gud vet om alle ting.

(116) Gud tilhører herredømmet over himlene og jorden. Han gir liv og død. Dere har utenom Gud ingen venn eller hjelper.

(117) Gud har vendt Seg i nåde mot profeten, og mot utvandrerne og hjelperne som fulgte ham i trengselens time, etter at hjertene hos noen av dem var nær ved å svikte. Så tilgav Han dem. Han er i sannhet mild og nåderik mot dem.

(118) Så også mot de tre som ble latt tilbake. Da landet i all sin utstrekning syntes dem trangt, og deres hjerter snørte seg sammen, og de mente at det var ingen redning fra Gud unntatt hos Gud, så tilgav Han dem for at de skulle omvende seg. Gud er den Tilgivende, den Nåderike.

(119) Dere som tror! Vis gudsfrykt, og hold dere til de sannferdige!

(120) Det passer seg ikke for Medinafolket eller ørkenaraberne omkring dem å bli tilbake når Guds sendebud drar ut, og heller ikke å sette hensynet til seg selv fremfor ham. Dette fordi verken tørst, strabaser eller sult vil ramme dem for Guds sak, og heller ikke skal de ta skritt som opphisser de vantro, eller skades av en fiende uten at dette godskrives dem som fortjenstfull sak. Gud lar ikke deres lønn gå tapt som handler vel.

(121) De får ingen utlegg, stort eller lite, ingen daler å krysse, uten at det godskrives dem, så Gud kan belønne dem for deres beste handlinger.

(122) De troende skal ikke dra av gårde alle sammen. Men om en gruppe av hver avdeling drog av gårde for å instrueres i religionen, så de kan advare sitt folk når de vender tilbake, så de kan være på vakt?

(123) Dere som tror, bekjemp de vantro som bor i nærheten! La dem finne hardhet i dere! Vit at Gud er med de gudfryktige.

(124) Når en åpenbaring kommer, er det noen som sier: «Hvem av dere har fått sin tro øket av dette?» De som tror, har fått sin tro øket, og de gleder seg.

(125) Men de som har sykdom i sine hjerter, dem har den gitt øket styggedom i tillegg til deres styggedom, og de dør som vantro.

(126) Ser de da ikke at de hvert år blir satt på prøve en gang eller to? Men de omvender seg ikke, og lar seg ikke formane.

(127) Når en åpenbaring kommer, ser de på hverandre: «Er det noen som ser oss?» Så snur de seg bort. Gud har vendt deres hjerter bort, for de er folk som intet begriper.

(128) Det er nå kommet til dere et Sendebud fra deres egen krets. Det gjør ham ondt når det går galt med dere, han har omsorg for dere. Mot de troende viser han godhet og barmhjertighet.

(129) Men vender de seg bort, så si: «Gud er nok for meg. Det er ingen gud unntatt Ham! På Ham forlater jeg meg! Han er Herren over den store trone!»

Yunus

Makkan

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

(1) Dette er den vise skrifts ord.

(2) Er det da en merkverdighet for folk at Vi har inspirert en mann fra deres krets: «Advar menneskene, og bebud for dem som tror at de har et sant fotfeste hos sin Herre.» De vantro sier: «Dette er tydeligvis en trollmann.»

(3) Deres Herre er Gud, Han som skapte himlene og jorden på seks dager. Så tok Han plass på tronen for å ordne styringen. Ingen kan legge inn ord hos Ham, uten etter Hans godkjenning. Dette er Gud, deres Herre, så tjen Ham! Vil dere da ikke la dere formane?

(4) Til Ham skal dere alle vende tilbake. Dette er Guds sanne løfte. Han frembringer skapningen, så gjør Han det på ny, for å belønne rettferdig dem som tror og handler rettskaffent. De vantro har i vente kokende vann som drikke og en smertelig straff, fordi de var vantro.

(5) Han er det som har latt solen skinne og månen lyse, og bestemt dens posisjoner for at dere skulle kjenne årenes antall og tidsregningen. Gud har skapt dette med alvor og hensikt for å klargjøre tegnene for folk som har kunnskap.

(6) I nattens og dagens veksling, og i alt som Gud har skapt i himlene og på jord, i dette er jærtegn for folk med gudsfrykt.

(7) De som ikke ser frem til å møte Oss, og er fornøyd med jordelivet og finner seg til rette med det, og som ikke gir akt på Vårt ord,

(8) de havner i Ilden for det de har pådratt seg.

(9) Men de som tror og handler rettskaffent, dem vil Herren lede for deres tros skyld. Fremfor dem vil bekker sildre i lykksalighetens haver.

(10) Der vil de rope ut: «Ære være Deg, O Gud!» Og det er deres hilsen: «Fred!» Og til slutt: «Lovet være Gud, all verdens Herre!»

(11) Om Gud skulle påskynde ulykker for menneskene som de ber påskyndet goder, så ville det være ute med dem. Men Vi lar dem som ikke ser frem til å møte Oss, rave blindt videre i sin oppsetsighet.

(12) Når ulykken rammer et menneske, så påkaller han Oss, liggende, sittende, stående. Men tar Vi bort hans ulykke, så går han sin vei, som om han aldri hadde påkalt Oss for ulykken som rammet ham. Slik fortoner deres adferd seg prydelig for de lettsindige.

(13) Vi har utslettet generasjoner før dere, da de handlet urett. Deres sendebud kom til dem med klar beskjed, men de ville ikke tro. Slik belønner vi syndige folk.

(14) Så gjorde Vi dere til deres etterfølgere i landet, slik at Vi kunne få se hvordan dere ville handle.

(15) Men når Vårt ord tydelig og klart oppleses for dem, så sier de som ikke ser frem til å møte Oss: «Kom med en annen Koran enn denne, eller gjør forandring i den!» Si: «Det står ikke til meg å gjøre forandringer i den på egen hånd! Jeg retter meg bare etter det som er åpenbart meg. Sannelig, jeg frykter en svær dags straff, om jeg skulle vise ulydighet mot Herren.»

(16) Si: «Om Gud hadde villet det slik, hadde jeg ikke forkynt den for dere, og Han ville ikke gjort dere kjent med den. Jeg har jo bodd en mannsalder blant dere før den kom. Skjønner dere da ingenting?»

(17) Hvem gjør større urett enn den som dikter opp løgn om Gud? Eller erklærer hans ord for løgn? Synderne vil det ikke gå godt!

(18) Utenom Gud dyrker de slikt som verken skader eller gagner dem, og erklærer: «Disse taler vår sak hos Gud!» Si: «Vil dere fortelle Gud noe Han ikke vet i himlene og på jord?» Ære være Ham! Han er opphøyet over det de setter ved Hans side!

(19) Menneskeheten utgjorde en gang ett (tros)samfunn. Så ble de uenige. Hadde det ikke foreligget et ord fra Herren, så ville deres uenighet vært opp- og avgjort.

(20) De sier også: «Hvorfor er ikke et jærtegn sendt ham fra hans Herre?» Si: «Det skjulte er Guds sak. Så bare vent. Jeg venter sammen med dere!»

(21) Lar Vi menneskene smake barmhjertighet etter at trengsel har rammet dem, så har de for seg renker mot Vårt ord. Si: «Gud er raskere når det gjelder renker! Våre utsendinger skriver ned det dere smir i hop.»

(22) Han er det som lar dere ferdes på land og hav. Men når dere er om bord på skip som seiler av gårde med folk i god vind, og de føler glede ved det, så kommer storm, og bølgene reiser seg på alle kanter så de føler seg maktesløse. Da påkaller de Gud i religiøs oppriktighet overfor Ham! «Om Du redder oss fra dette, så vil vi i sannhet vise takknemlighet!»

(23) Men når Han så har frelst dem, så begynner de igjen sin voldsferd på jorden på urettmessig vis. «Dere mennesker, deres voldsferd slår tilbake på dere selv! En kort nytelse i jordelivet, og så vender dere tilbake til Oss. Og Vi skal fortelle dere hva dere bedrev.»

(24) Jordelivet kan sammenlignes med regn vi sender ned fra himmelen. Det gjennomtrenger jordens vekster som folk og fe lever av. Når så jorden har tatt på sin fineste stas og er pyntet, og dens beboere tror de har alt i sin makt, så utgår Vårt bud over den, natt eller dag, og Vi gjør den til en stubbmark, som om den ikke var i trivsel dagen før. Slik forklarer Vi ordet for folk som tenker etter.

(25) Gud kaller til fredens bolig, og det er i Hans hånd å lede til den rette vei.

(26) De som handler godt, har det beste i vente, og mer til. Verken støv eller fornedrelse skal formørke deres åsyn. De er paradisets folk, og der skal de være og bli.

(27) Men for dem som har pådratt seg onde gjerninger, er belønningen et tilsvarende onde. Fornedrelse vil være over dem. De har ingen som kan beskytte dem mot Gud, det er som om deres åsyn var dekket med stykker av nattmørket. Dette er Ildens folk, og der skal de være og bli.

(28) Den dag Vi samler alle, vil Vi si til avgudsdyrkerne: «Kom på plass, dere og deres medguder!» Så skiller vi dem. Medgudene sier: «Det var ikke oss dere dyrket!

(29) Gud rekker til som vitne mellom dere og oss. Vi var ikke klar over deres tilbedelse.»

(30) Der skal enhver få erfare hva han har bak seg. De bringes tilbake til Gud, deres Herre, sannheten, og alt de diktet opp, forlater dem.

(31) Si: «Hvem gir dere underhold fra himmel og jord? Hvem råder over hørsel og syn? Hvem frembringer liv av det døde, og dødt av liv? Hvem styrer alt?» De vil svare: «Gud!» Si: «Vil dere ikke da vise gudsfrykt?

(32) Dette er Gud, deres Herre, sannheten! Hva er hinsides sannheten annet enn villfarelse? Hvordan kan dere være så bortvendte?»

(33) Således fullbyrdes Herrens ord mot de ugudelige, fordi de ikke tror.

(34) Si: «Finnes det blant deres medguder noen som først frembringer skapningen, og så gjør det på nytt?» Si: «Gud frembringer skapningen, og så gjenskaper Han den! Hvordan kan dere være så forvridde?

(35) Si: «Finnes det blant deres medguder noen som leder til sannheten?» Si: «Gud leder til sannheten!» Er ikke den som leder til sannheten mer verdig til å følges enn den som ikke finner vei, med mindre han ledes? Hva er i veien med dere? Hvordan er det dere vurderer?

(36) Folk flest følger bare formodninger, men formodninger er intet verdt overfor sannheten! Gud vet godt hva de gjør.

(37) Denne Koran er ikke oppdiktet utenom Gud, men er en stadfestelse av det som forelå før den, og en forklaring av skriften, herom hersker ingen tvil, fra all verdens Herre.

(38) De kan si: «Han har oppdiktet den.» Si: «Så bring en sure, som den, og bare påkall hva dere kan, utenom Gud, om dere taler sant!»

(39) Nei, de forkaster det hvis visdom de ikke har fått tak i, og hvis utlegning ennå ikke har nådd dem. Slik forkastet også de som levde før dem. Men se hva enden ble for dem som handler ondt.

(40) Noen av dem tror på den, og noen tror ikke. Herren kjenner best ufredsstifterne.

(41) Om de kaller deg for løgner, så si: «Min gjerning er min, og deres gjerning deres! Dere har intet med hva jeg gjør, og jeg har intet med hva dere gjør.»

(42) Noen av dem lytter til deg. Men vil du få døve til å høre, skjønt de intet oppfatter?

(43) Og noen blant dem ser hen til deg. Men vil du vise en blind veien, skjønt han intet innser?

(44) Gud gjør ikke menneskene den minste urett, men menneskene gjør urett som slår tilbake på dem selv.

(45) Den dag Han samler dem, er det som de bare har ventet en times tid, og de gjenkjenner hverandre. De har tapt som fornektet møtet med Gud, og ikke var på rett vei.

(46) Være seg at Vi lar deg se noe av det Vi har stilt dem i utsikt, eller at Vi kaller deg hjem, til Oss vender de tilbake. Gud er så vitne for det de bedriver.

(47) Hvert folk har sitt sendebud. Når så deres sendebud ankommer, blir alt avgjort i rettferdighet blant dem, og de lider ingen urett.

(48) De sier: «Når inntreffer dette som er lovet, om dere snakker sant?»

(49) Si: «Jeg kan ikke skade eller gagne meg selv, alt står i Guds hånd. Hvert folk har sin tid. Når deres tid kommer, kan de ikke utsette den en time, og heller ikke fremskynde den.»

(50) Si: «Hva mener dere om Hans straffedom kommer over dere natt eller dag? Hva vil vel synderne be påskyndet av slikt?

(51) Når den så har inntruffet, er det da dere vil tro på den?» – «Nå: Dere vil jo ha den påskyndet?»

(52) Så vil det bli sagt til dem som handlet ondt: «Smak straffen som varer! Kan dere vel lønnes for annet enn det dere har fortjent?»

(53) De forhører seg hos deg: «Er dette sant?» Si: «Ja, ved Herren, dette er sannhet? Og dere kan intet forpurre.»

(54) Om en urettferdig sjel eide alt på jorden, ville han prøve å løskjøpe seg med det. De skjuler i seg angeren når de ser straffen. Og det vil bli dømt blant dem med rettferd. De vil ikke lide urett.

(55) Tilhører ikke alt i himlene og på jord Gud? Er ikke Guds løfte sannhet? Men folk flest vet ingenting.

(56) Han gir liv og død, og til Ham blir dere brakt tilbake.

(57) Hør, dere mennesker! Det er kommet til dere en formaning fra Herren. Helbredelse for det som er i hjertene, og ledelse og nåde for de troende.

(58) Si: «Over Guds godhet og nåde skal de glede seg. Det er bedre enn alt de samler i hop!»

(59) Si: «Hva mener dere om det Gud gir dere til underhold, noe gjør dere forbudt, noe tillatt?» Si: «Er det med Guds tillatelse, eller er det noe dere har pådiktet Ham?»

(60) Og hva vil de som pådikter Gud løgn, tenke på oppstandelsens dag? Gud er full av godhet mot menneskene, men folk flest viser ikke takknemlighet.

(61) Du befinner deg ikke i en situasjon, og fremfører ingen Koran, og dere gjør ingen forhandlinger, uten at Vi er vitner når dere innlater dere på det. Intet av et støvkorns vekt på jorden eller i himmelen unngår Herren. Det er intet mindre eller større enn dette som ikke står i en klar Bok.

(62) Sannelig, Guds venner, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg.

(63) De som tror og viser gudsfrykt,

(64) de får et godt budskap i jordelivet og det hinsidige. For Guds ord finnes ingen forandring. Dette er den store seier.

(65) La ikke deres tale bedrøve deg. Makten tilhører Gud fullt ut, Han den Hørende, den Allvitende.

(66) Er det ikke slik at alle i himlene og på jord tilhører Gud? Hva følger vel de som påkaller medguder utenom Gud? De følger bare formodninger, og gjør bare antagelser.

(67) Han er det som har skapt natten til hvile for dere, og dagen for å se. Sannelig, i dette er jærtegn for folk som hører!

(68) De sier: «Gud har lagt seg til barn.» Ære være Ham, Han er selvtilstrekkelig, Ham tilhører alt i himlene og på jord! Dere har ingen autorisasjon for dette! Vil dere påstå om Gud noe dere ikke vet?

(69) Si: «De som pådikter Gud løgn, dem vil det ikke gå godt.»

(70) En kort nytelse i jordelivet, så går ferden hjem til Oss. Og så lar Vi dem smake den strenge straffen, fordi de var vantro.

(71) Les opp for dem beretningen om Noa, da han sa til sitt folk: «Mitt folk, om mitt nærvær og min påminning om Guds tegn er tungt for dere, så forlater jeg meg på Gud. Ta en bestemmelse om dere og deres medguder, så blir ikke lenger deres sak en plage for dere. La meg få vite hva det blir til, og la meg ikke vente!

(72) Om dere vender ryggen, så har jeg ikke bedt om lønn. Min lønn er Guds sak. Jeg er pålagt å være av dem som gir seg Gud i vold.»

(73) Men de kalte ham løgner. Så reddet Vi ham og dem som var med ham i Arken, og lot dem overta (på jorden). Og Vi druknet dem som forkastet Vårt ord. Se, hva enden ble for dem som ble advart!

(74) Senere, etter ham, sendte Vi sendebud til deres folk, og de kom til dem med klar beskjed. Men de kunne umulig tro på det de tidligere hadde forkastet. Slik forsegler Vi deres hjerter som går over grensen.

(75) Så, etter dem, sendte Vi Moses og Aron til Farao og hans råd med Våre tegn. Men de viste hovmod og var syndige folk.

(76) Da sannheten fra Oss kom til dem, sa de: «Dette er åpenbar trolldom!»

(77) Moses spurte: «Sier dere om sannheten når den er kommet til dere: ’Er dette trolldom?’ Trollmenn går det aldri godt.»

(78) De svarte: «Er du kommet for å vende oss bort fra våre fedres tradisjoner, så dere kan overta makten i landet? Vi har ingen tiltro til dere.»

(79) Så sa Farao: «Bring meg alle dyktige trollmenn!»

(80) Da trollmennene var kommet, sa Moses til dem: «Kast det dere har tenkt å kaste.»

(81) Da de hadde kastet, sa Moses: «Det dere er kommet med, er trolldom. Gud vil gjøre det til intet. Gud fremmer ikke nedbryteres arbeid.

(82) Gud realiserer sannheten ved Sitt ord, selv om det er synderne imot.

(83) Men ingen trodde Moses, unntatt hans folks barn, av frykt for Farao og hans råd, så de skulle forfølge dem. Farao var på toppen i landet og disponerte fritt.

(84) Moses sa: «Mitt folk, om dere tror på Gud, så forlat dere på Ham hvis dere har gitt dere Ham i vold.»

(85) De svarte: «Vi forlater oss på Gud. Herre, gjør oss ikke til anstøt for dette urettferdige folk!

(86) Redd oss ved Din nåde fra de vantro.»

(87) Og Vi inspirerte Moses og hans bror: «Skaff deres folk hus i Egypten, og gjør deres bosetning til bønneretning, og forrett bønnen! Forkynn et godt budskap for de troende.»

(88) Moses sa: «Herre, Du har gitt Farao og hans råd prakt og rikdom i jordelivet, så de fører folk bort fra Din vei. Herre, utvisk deres rikdom og forherd deres hjerter, så de ikke tror før de står overfor den smertelige straffen!»

(89) Han sa: «Deres bønn er hørt. Hold rett kurs, og følg ikke deres vei som intet vet.»

(90) Vi drog med Israels barn gjennom havet. Farao og hans hær fulgte dem med vold og fiendskap i sinne, inntil han var i ferd med å drukne, og sa: «Jeg tror at det er ingen annen gud enn Ham, som Israels barn tror på, og jeg gir meg Ham i vold.»

(91) «Nå; men du viste ulydighet tidligere, og var av nedbryterne!

(92) I dag skal Vi redde deg og din kropp, så du kan være et jærtegn for dem som kommer etter deg. Dog, folk flest bryr seg ikke om Våre tegn!»

(93) Vi bosatte Israels barn i en god bosetning, og Vi forsynte dem med gode ting. Det var ingen uenighet blant dem før kunnskapen kom til dem. Men Herren vil treffe avgjørelse mellom dem på oppstandelsens dag, i det de var uenige om.

(94) Om du er i tvil om det som Vi har åpenbart for deg, så spør en som leser skriften fra før din tid. Sannheten er kommet til deg fra Herren, så vær ikke tviler,

(95) ei heller av dem som forkaster Guds ord, så du blir en av taperne.

(96) De, mot hvem Herrens ord realiseres, vil ikke tro,

(97) selv om de mottok alle mulige jærtegn, før de står overfor den smertelige straff.

(98) Hvorfor var det ingen by som antok troen og fikk nytte av sin tro, unntatt folket til Jonas? Da de antok troen, tok Vi bort fra dem den skammelige straffedom i jordelivet, og Vi lot dem nyte livet for en tid.

(99) Om Herren hadde bestemt det slik, ville alle som én på jorden vært troende. Vil da du tvinge menneskene, så de blir troende?

(100) Det er intet menneske gitt å tro, unntatt med Guds hjelp! Han rammer med avsky dem som ikke har forståelse.

(101) Si: «Se det som er i himlene og på jorden!» Men verken jærtegn eller advarsler nytter for folk som ikke tror.

(102) Kan de da vente annet enn slike dager som rammet de henfarne før dem?

(103) Så vil Vi redde Våre sendebud og de troende, idet det er en plikt for Oss å redde de troende.

(104) Si: «Hør, folk: Om dere er i tvil om min religion: Jeg tilber ikke dem dere tilber utenom Gud! Men jeg tilber Gud, som vil ta dere til seg, og jeg er pålagt å være troende.

(105) Og: ’Vend ditt ansikt mot religionen som Gud-søker! Vær ikke avgudsdyrker!

(106) Påkall ikke utenom Gud slik som verken nytter eller skader deg. Om du gjorde det, ville du visselig være av dem som handler ondt.’»

(107) Om Gud hjemsøker deg med trengsel, så kan ingen fjerne den, unntatt Han. Om Han ønsker godt for deg, så kan ingen stanse Hans godhet. Han lar den overgå den Han vil av Sine tjenere. Han er den Ettergivende, den Nåderike.

(108) Si: «Hør, folk! Sannheten er kommet til dere fra Herren. Den som finner rett vei, finner rett vei til egen fordel. Den som farer vill, farer vill til egen skade. Jeg er ingen ombudsmann for dere!»

(109) Følg det som er åpenbart deg, og vær standhaftig til Gud treffer avgjørelse. Han er den beste dommer!

Hud

Makkan

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

(1) En skrift, hvis ord er fastlagt og så forklart, fra en som er vis, vel underrettet:

(2) «Tjen ingen annen enn Gud!» Jeg bringer advarsler og et gledelig budskap til dere fra Ham,

(3) at dere må be Herren om tilgivelse og omvende dere til Ham. Så vil Han gi dere deres behov i rikelig monn til den tid som er bestemt, enhver etter sin fortjeneste. Om dere vender dere bort, så frykter jeg en svær dags straff for dere.

(4) Tilbake til Gud går ferden. Han makter alle ting.

(5) De hyller inn sine bryst for å skjule seg for Ham. Men om de dekker seg med sine klær, vet Han vel om det de hemmeligholder, og det de bærer åpent frem. Han vet hva som bor i hjertene.