Part 15

Al-Israa

Makkan

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

(1) Ære være Ham, som førte sin tjener nattestid, fra den hellige moské til Aqsa-moskeen, hvis omgivelser Vi har velsignet for å vise ham noen av Våre tegn. For Han er den Hørende, den Seende.

(2) Vi gav Moses skriften, og gjorde den til ledelse for Israels barn. «Velg ingen annen enn Meg til beskytter,

(3) dere etterkommere av dem Vi lot seile med Noa! Han var en takknemlig tjener!»

(4) Vi bestemte for Israels barn i skriften: «To ganger vil dere anstifte ufred og fordervelse på jorden, og slå dere opp i overmot.

(5) Når løftet oppfylles første gang, sender Vi mot dere Våre tjenere med stor slagkraft, som herjer boplassene, og løftet er oppfylt.

(6) Derpå vil Vi la det bli deres tur til å vinne overhånd over dem, og Vi vil gi dere velstand og barn og gjøre dere til en stor hærskare.

(7) Om dere handler vel, er det for egen regning. Om dere handler ille, likeledes. Når så løftet oppfylles siste gang, skal de herjende gjøre dere fortvilet, og de vil trenge inn i templet, som de gjorde første gang, og ødelegge fullstendig alt de kommer over.

(8) Kanskje Herren vil vise dere nåde, men om dere faller tilbake, kommer Vi også tilbake. Og Vi har gjort helvete til fengsel for de vantro.»

(9) Denne Koran leder til det som er rettest, og forkynner et godt budskap til de troende som lever rettskaffent, så de har en stor lønn i vente,

(10) mens Vi har gjort klar en smertelig straff for dem som ikke tror på det hinsidige.

(11) Mennesket gir ondt fra seg, som han gir godt. Mennesket har det altfor travelt!

(12) Vi har gjort natt og dag til jærtegn. Vi utvisker nattens tegn og bringer dagens tegn med muligheten til å se, så dere kan søke lykken ved Herrens gunst. Og for at dere kan holde rede på årenes tall og tidsregningen. Alt har Vi klargjort på en klar måte.

(13) Hvert menneskes lodd har Vi festet ved ham selv, om hans hals. På oppstandelsens dag vil Vi bringe frem for ham en bok, som han finner vidt oppslått.

(14) «Les din bok! I dag strekker du til som regnskapsmann for deg selv!»

(15) Den som følger den rette vei, gjør det til egen fordel. Den som går på villstrå, gjør det til eget tap. Ingen bærer en annens byrde. Og vi ilegger ingen straff før Vi har sendt et sendebud.

(16) Når Vi vil utslette en by, sender Vi påbud til dens folk i vellevnet, som fortsetter i synd. Så bli ordet realitet for byen, og Vi ødelegger den fullstendig.

(17) Hvor mange generasjoner har Vi vel utslettet etter Noa? Herren er tilstrekkelig vel underrettet og observant for Sine tjeneres synder.

(18) Om noen begjærer det forgjengelige jordiske, så sender Vi straks til ham der det Vi vil, til dem Vi vil. Men så har Vi helvete rede for ham, hvor han stekes, vanæret og forstøtt.

(19) Men om noen begjærer det hinsidige liv og streber etter det slik det skal gjøres, og er troende, disse får erkjennelse for sin innsats.

(20) Alle sammen, både disse og de andre, forstrekker Vi med Herrens gaver. Herrens gaver kjenner ingen begrensning.

(21) Se, hvordan Vi gir noen fortrinn fremfor andre! Men det hinsidige liv innebærer høyere grader og større fortrinn.

(22) Sett ingen gud ved Guds side, så du blir sittende der vanæret og forlatt!

(23) Herren har bestemt at dere skal tjene Ham alene. Mot foreldre skal dere vise godhet. Om en av dem, eller begge, når høy alder hos deg, så si ikke «Uff», og vær ikke brysk mot dem, men tal respektfullt til dem!

(24) Senk vingen ydmykt av godhet overfor dem, og si: «Herre, forbarm Deg over dem, som de tok seg av meg da jeg var liten.»

(25) Herren vet godt hva som bor i deres hjerter, om dere er rettskafne. Han er tilgivende mot de botferdige.

(26) Gi din slektning det som tilkommer ham, og den fattige og den veifarende. Men øs ikke ut i sløseri.

(27) Sløserne er Satans brødre, og Satan er utakknemlig mot sin Herre.

(28) Men om du må avvise dem, idet du ønsker for dem Herrens godhet, som du håper på, så gi dem i hvert fall noen trøsterike ord.

(29) La ikke din hånd være lenket til halsen, men strekk den heller ikke ut vid åpen, så du blir sittende der bebreidet og ruinert.

(30) Herren gir den Han vil et rikelig eller begrenset underhold. Han er vel underrettet og observant overfor Sine tjenere.

(31) Drep ikke deres barn av frykt for fattigdom! Vi vil sørge for dem og dere. Sannelig, å drepe dem er stor synd!

(32) Innlat dere ikke på hor. Dette er skjendig adferd og en slett vei å vandre.

(33) Drep ikke det liv som Gud har erklært ukrenkelig, med mindre retten krever det. For den som med urett blir drept, har Vi gitt hans nærmeste slektning hevn – autorisasjon. Men han må ikke gå for langt i sin blodhevn. Han vil få hjelp!

(34) Kom ikke nær den foreldreløses eiendom unntatt på beste måte, inntil han når moden alder. Overhold forpliktelser. Det vil bli spørsmål om forpliktelsene.

(35) Gi fullt mål når dere måler, og vei med riktig vekt! Slik er det godt, og best i siste omgang.

(36) Fest deg ikke ved ting du ikke har kjennskap til. Øre, øye og hjerte – alt dette vil det bli spørsmål om.

(37) Gå ikke i overmot omkring på jorden. Du kan ikke rive jorden sund eller bli stor som fjellene.

(38) Det onde i alt dette vekker mishag hos Herren.

(39) Dette hører til den visdom som Herren har åpenbart for deg. Sett ingen gud ved Guds side, så du blir kastet i helvete, fordømt og forstøtt.

(40) Er det slik at Herren har hedret dere med sønner, mens Han selv har lagt seg til døtre blant englene? Sannelig, det er svære ting dere sier!

(41) Vi har snudd og vendt på det i denne Koran for at de skal komme til ettertanke, men det øker bare deres motvilje.

(42) Si: «Om det hadde vært guder sammen med Ham, slik de påstår, så ville de nok søkt en utvei til å nå tronens Herre.»

(43) Ære være Ham! Høyt er Han hevet over det de sier!

(44) De syv himler og jorden og alle som i dem er, priser Ham. Det finnes intet som ikke lovpriser Ham, men dere oppfatter ikke deres lovprisning. Han er mild, tilgivende.

(45) Når du fremsier Koranen, senker Vi et beskyttende slør mellom deg og dem som ikke tror på det hinsidige.

(46) Og Vi legger et dekke over deres hjerter og tunghørthet i deres ører, så de ikke forstår den. Når du nevner Herren, og Ham alene, i Koranen, vender de ryggen til i motvilje.

(47) Vi vet vel om hvordan de lytter når de hører på deg, og når de har hemmelige overlegninger og de urettferdige sier: «Dere følger bare en forhekset mann!»

(48) Se, hvordan de lager sammenligninger om deg, så de kommer på villstrå, og er ute av stand til å finne vei.

(49) De sier: «Når vi er morkne ben, skal vi da gjenoppvekkes i en ny skapning?»

(50) Si: «Om dere er stein eller jern

(51) eller noe dere finner enda verre!» Da vil de svare: «Hvem skal så bringe oss tilbake til livet?» Si: «Han som skapte dere første gang!» Og de vil riste på hodet og si: «Og når skal så dette skje?» Svar: «Kanskje inntreffer det snart.

(52) Den dag Han kaller på dere og dere svarer med lovprisning, vil dere tro at dere har ventet bare en kort tid i graven.»

(53) Si til Mine tjenere at de skal ordlegge seg på beste måte. For Satan vil skape strid mellom dem. Satan er en klar fiende for menneskene.

(54) Herren kjenner dere best. Hvis Han vil det slik, viser Han nåde, og hvis Han vil det slik, ilegger Han straff. Vi har ikke sendt deg som ombudsmann for dem!

(55) Herren kjenner best de som er i himlene og på jorden. Vi har gitt noen profeter fortrinn fremfor andre. Til David gav Vi salmene.

(56) Si: «Påkall dem dere hevder er ved Hans side!» De makter ikke å fjerne nød fra dere eller fremkalle noen forandring.

(57) De som de påkaller, søker selv en måte til å komme Herren nær, og hvem som kan komme nærmest. De håper på Hans nåde, og frykter Hans straff. Sannelig, Herrens straff må man ta seg i akt for!

(58) Det finnes ingen by som Vi ikke vil utslette før oppstandelsens dag, eller hjemsøke med streng refselse. Dette er opptegnet i Boken.

(59) Det er intet annet som har avholdt oss fra å sende jærtegn enn at de henfarne fornektet dem. Vi gav jo Thamod kamelhoppen til innsikt, men de forgrep seg på den. Vi sender jærtegnene for å skremme.

(60) Vi sa jo til deg: «Herren har menneskene under kontroll.» Og Vi gjorde den visjon Vi lot deg se til en anstøtsstein for menneskene. Likeledes treet, som er forbannet, i Koranen. Vi vil sette skrekk i dem, men det øker dem bare i stor oppsetsighet.

(61) Eller da Vi sa til englene: «Fall ned for Adam!» Og de falt ned, unntatt Iblis (Satan). Han sa: «Skal jeg falle ned for en Du har skapt av leire!»

(62) Og han fortsatte: «Hva mener Du? Denne, som Du har vist ære fremfor meg? Om Du gir meg frist til oppstandelsens dag, vil jeg sannelig underlegge meg hans etterkommere, unntatt få!»

(63) Gud sa: «Gå med deg! Om noen av dem følger deg, blir helvete deres belønning, en rikelig belønning.

(64) Forfør dem du kan med din røst, fall over dem med ditt rytteri og ditt fotfolk, vær deres kompanjong i eiendom og barn, og gi dem løfter,» men det Satan lover dem, er bare skinn og bedrag:

(65) «Over Mine tjenere skal du ikke ha makt!» Og Herren strekker til som beskytter.

(66) Herren er det, som driver skipet frem på havet for at dere kan søke lykken ved Hans gunst. Sannelig, Han viser dere nåde.

(67) Når dere er i havsnød, da er de borte, de dere påkaller, utenom Ham. Men når Han så redder dere i land, da vender dere dere bort. Mennesket er utakknemlig.

(68) Er dere sikre på at Han ikke lar kyststripen oppsluke dere, eller sender en skur av stein over dere? Da finner dere ingen som kan ta seg av deres sak.

(69) Og er dere sikre på at Han ikke sender dere inn i havsnød på nytt, og sender en stormvind mot dere og drukner dere for deres utakknemlighet? Da finner dere ingen som kan følge opp deres sak overfor Oss.

(70) Vi har vist Adams barn ære! Vi har latt dem reise over land og hav, og gitt dem gode ting til underhold, og gitt dem store fortrinn fremfor mangt som vi har skapt.

(71) En dag vil Vi kalle inn alle mennesker til deres regnskapsbok. De som får boken i sin høyre hånd, de leser boken opp, og de lider ikke urett så meget som en daddeltrevle.

(72) Men den som er blind i denne verden, er også blind i den neste, og enda mer på villstrå.

(73) Sannelig, de var nær ved å bringe deg i fristelse, bort fra det Vi har åpenbart deg og til å dikte opp noe annet enn det om Oss! Da ville de saktens trykket deg til sitt bryst.

(74) Hadde Vi ikke styrket deg, kunne du vært på nippet til å gå på akkord med dem aldri så lite.

(75) Men da ville Vi latt deg smake dobbelt i livet og dobbelt i døden. Og du ville ikke funnet deg noen til å hjelpe deg mot Oss.

(76) De var nær ved å skremme deg bort fra landet for å bli kvitt deg. Men så ville de nok ikke blitt der lenge selv, etter deg,

(77) den vanlige praksis for våre sendebud før deg. Du finner ingen endring i Vår bruk.

(78) Forrett bønnen ved solnedgang frem til nattens frembrudd, og Koran-lesning ved daggry. Daggryets Koran-lesning blir bevitnet.

(79) Og våk og be en del av natten som en ekstra fromhetsgjerning. Kanskje Herren vil oppvekke deg til en herlig rang.

(80) Og si: «Herre, gi meg en inngang i rettferd, og en utgang i rettferd! Gi meg Din hjelpende kraft!»

(81) Og si: «Sannheten er kommet! Det falske er forsvunnet! Det falske er forgjengelig.»

(82) I Koranen åpenbarer Vi det som er legedom og nåde for de troende. Men det øker bare fortapelsen hos de urettferdige.

(83) Viser Vi mennesket godhet, vender han seg bort og går til side. Men når ondt hjemsøker ham, er han fortvilet.

(84) Si: «Enhver handler på sitt vis. Herren kjenner vel til hvem som er på rettest vei!»

(85) De spør deg om Ånden. Si: «Ånden er ledd i Herrens styring, men dere er gitt liten kunnskap.»

(86) Om Vi vil, kan vi ta bort det Vi har åpenbart for deg. Og du finner ingen som i den anledning kan fremme din sak overfor Oss,

(87) unntatt Herrens nåde. Men Hans godhet mot deg er stor!

(88) Si: «Om mennesker og dsjinner slo seg sammen for å legge frem noe tilsvarende denne Koran, kunne de aldri lage dens like, selv om de hjalp hverandre.»

(89) Vi har snudd og vendt på det for folk, med alskens sammenligninger i denne Koran. Men folk flest avviser alt, unntatt vantro,

(90) og sier: «Vi kan aldri tro på deg før du lar en kilde velle frem av jorden for oss,

(91) eller du får en have med palmer og druer, og lar bekker sprudle mellom dem i overflod,

(92) eller du lar himmelen falle ned over oss i småstykker, slik du har sagt, eller bringer Gud og englene som garanti,

(93) eller du får et gullprydet hus, eller du stiger opp til himmelen! Og vi vil ikke tro på din himmelferd før du sender ned til oss et skriftstykke som vi kan lese!» Si: «Ære være Herren! Er jeg noe annet enn et menneske, et sendebud?»

(94) Intet annet har avholdt disse mennesker fra å tro når ledelsen kom til dem, enn at de sa: «Har Gud sendt et vanlig menneske som sendebud?»

(95) Si: «Om det var engler på jorden som vandret omkring i fred og ro, ville Vi saktens sendt ned til dem en engel fra himmelen som sendebud.»

(96) Si: «Gud strekker til som vitne mellom meg og dere. Han er vel underrettet når det gjelder Hans tjenere, og observant.»

(97) Den Gud leder er på rett vei. Dem Han lar seile sin egen sjø, for dem finner du aldri hjelpere utenom Ham. På oppstandelsens dag vil Vi samle dem, liggende hodekulls, blinde, stumme, døve. Deres herberge blir helvete. Hver gang det er i ferd med å slukne, frisker Vi på varmen for dem.

(98) Dette er deres belønning for at de ikke trodde på Vårt ord og sa: «Når vi er morkne ben, skal vi da gjenoppvekkes i ny skapning?»

(99) Innser de ikke at Gud som har skapt himlene og jorden, evner å skape slikt som dem? Han har satt en frist for dem, derom er ingen tvil. Men de urettferdige avviser alt, unntatt vantro.

(100) Si: «Om dere disponerte Herrens forråd av nåde, ville dere være påholdne av frykt for å gi bort noe. Mennesket er gjerrig!»

(101) Vi gav Moses ni klare jærtegn. Spør bare Israels barn. Han kom til dem, og Farao sa til ham: «Moses, jeg mener du er forhekset!»

(102) Og han svarte: «Du vet godt at ingen annen enn Herren over himlene og jorden har sendt dem som jærtegn til innsikt. Jeg mener at du, Farao, er fortapt!»

(103) Så bestemte han å jage dem ut av landet. Og Vi lot ham og hans folk drukne alle sammen.

(104) Og etter hans tid sa vi til Israels barn: «Slå dere ned i landet!» Og når det hinsidige livs løfte innfris, vil Vi føre dere frem i flokk og følge.

(105) Med sannhet har Vi sendt Koranen ned, og med sannhet er den kommet. Deg har Vi sendt som gledesbudbringer og advarer.

(106) Koranen har vi delt opp, slik at du kan fremlese den i ro og mak for folk. Vi har sendt den i mange åpenbaringer.

(107) Si: «Tro på den, eller tro ikke!» De som før ble gitt visdommen, kaster seg ned når den resiteres for dem,

(108) og sier: «Ære være Herren! Herrens løfte er gått i oppfyllelse!»

(109) De kaster seg ned på sine ansikter under tårer, og deres ydmykhet øker.

(110) Si: «Påkall Gud» eller «påkall den Barmhjertige». Hva dere enn kaller Ham, Hans er de vakreste navn: Vær ikke høyrøstet i din bønn, og vær ikke hviskende, følg en middelvei.

(111) Og si: «Lov og pris hører Gud til, som ikke har lagt seg til barn, som ingen har å dele herredømmet med, som ikke har noen hjelper utav svakhet!» Pris Hans storhet, med stor pris!

Al-Kahf

Makkan

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

(1) Lovet være Gud, som åpenbarte skriften for sin tjener, som ikke har gjort den skjev og forvridd, men rett og rak,

(2) for å advare mot den voldsmakt som utgår fra Ham, og for å forkynne de troende som handler rett det gode budskap, så de har en herlig lønn i vente,

(3) som vil bli dem til del for evig tid.

(4) Og for å advare dem, som sier: «Gud har lagt seg til barn.»

(5) De har ingen kunnskap om dette, heller ikke deres fedre. En svær ting er det som kommer fra deres munn, de taler intet annet enn løgn!

(6) Kanskje vil du ta din død av sorg over stadig å være etter dem om de nå heller ikke vil tro denne fortelling?

(7) Vi har skapt alt som på jorden er som pryd for den, og for å sette menneskene på prøve, hvem som handler best av dem.

(8) Men se, en gang vil Vi gjøre alt som på den er til øde ørken.

(9) Mener du at mennene i hulen og al-Raqim var et under blant Våre jærtegn?

(10) Da de unge menn søkte tilflukt i hulen, så sa de: «Herre, vis oss Din nåde, og bered en god vei for oss ut av denne vår situasjon!»

(11) Så slo Vi deres ører og gjorde dem bevisstløse mange år i hulen.

(12) Derpå vekket Vi dem opp igjen, så Vi kunne få vite hvem som best kunne beregne tiden de hadde tilbrakt.

(13) Vi skal i sannhet fortelle deg deres historie. De var unge menn som trodde på sin Herre, og Vi gav dem ytterligere ledelse.

(14) Vi befestet deres hjerter, da de reiste seg og sa: «Vår Herre er himlenes og jordens Herre. Aldri vil vi påkalle en gud utenom Ham! I så fall ville vi si det uhyrlige.»

(15) Dette vårt folk har lagt seg til guder utenom Ham. Kunne de enda legge frem klar autorisasjon for dem! Og hvem gjør større urett enn den som pådikter Gud løgn?

(16) Så når dere har brutt med dem og det de dyrker, så søk tilflukt i hulen, og Herren vil sende Sin nåde over dere og berede en praktisk løsning i deres situasjon.

(17) Du ville ha bemerket at når solen stod opp, trakk den seg til høyre for hulen, og når den gikk ned, holdt den seg til venstre for dem, mens de befant seg i området midt imellom. Dette hører til Guds jærtegn. Den Gud rettleder, er på rett vei. Den Han lar seile sin egen sjø, for ham finner du aldri en rettledende hjelper.

(18) Du ville holdt dem for våkne der de lå og sov. Vi snudde dem over på høyre side, og på venstre, og hunden deres strakte sine ben ved inngangen. Om du hadde sett dem, ville du snudd og flyktet, fylt av skrekk for dem.

(19) Og Vi vekket dem opp, så de kunne snakke med hverandre. En av dem sa: «Hvor lenge har vi vært her?» Og de andre svarte: «En dags tid, eller en del av en dag.» Og de fortsatte: «Herren vet best hvor lenge vi har vært her! Send en av oss av gårde ned til byen med denne sølvmynten, og la ham undersøke hvem som har mest velegnet mat, og så bringe oss forsyninger fra ham. Men han må gå fintfølende til verks, og ikke røpe oss for noen.

(20) For hvis de får tak i oss, vil de steinjage oss, eller bringe oss tilbake til sin religion, og da vil det aldri gå oss godt.»

(21) Men allikevel lot Vi dem snuble over dem, så de kunne få vite at Guds løfte er sannhet, og at det ikke er tvil om timen. Da de tvistet seg imellom om deres sak, så sa de: «Reis et hus over dem! Deres Herre kjenner dem meget godt!» De som gikk av med seieren i saken om dem, sa: «Vi skal sannelig lage et bedehus (moské) over dem!»

(22) Noen vil si at de var tre, og den fjerde av dem var hunden deres, andre at de var fem, og den sjette var hunden, idet de gjettet om skjulte ting. De sier også syv, og at hunden deres var den åttende. Si: «Herren kjenner best deres antall. Bare et fåtall vet om dem.» Diskuter ikke om dem annet enn i forbifarten, og be ingen å uttale seg om dem.

(23) Si aldri om noen ting: «Dette vil jeg gjøre i morgen,»

(24) uten: «– om Gud vil.» Kom Herren i hu når du glemmer, og si: «Det kan være at Herren vil lede meg til noe som er det rette nærmere enn dette.»

(25) De forble i hulen i tre hundre år, og ni til.

(26) Si: «Gud vet best hvor lenge de forble. Ham tilhører det skjulte i himlene og på jord. Hvor godt Han ser! Hvor godt Han hører! Utenom Ham har de ingen som kan ta seg av deres sak! Han gir ingen del i Sitt styre!»

(27) Forkynn det som er blitt deg åpenbart av Herrens bok. Ingen kan gjøre forandring i Hans ord! Du finner ingen tilflukt utenom Ham!

(28) Hold deg sammen med dem som påkaller Herren morgen og kveld, og søker Hans velbehag. La ikke ditt blikk vandre bort fra dem, idet du søker denne verdens glitter. Hør ikke etter noen, hvis hjerte Vi har gjort likegyldig med å komme Oss i hu, som retter seg etter egne lyster og lar det gå over grensen.

(29) Si: «Sannheten kommer fra Herren! La den tro som vil, og den være vantro som vil!» Vi har beredt en Ild for de urettferdige, som omslutter dem som et telt. Når de roper om vann, skal de få vann som smeltet kobber, som skålder deres ansikter. For en forferdelig drikk! Og for en forferdelig rasteplass!

(30) Men de som tror, og lever rettskaffent, sannelig, Vi lar ikke deres lønn gå tapt, som gjør det gode!

(31) Dem venter Edens haver, hvor bekker sildrer. Der vil de bli smykket med armbånd av gull, og får kle seg i grønne klær av silke og brokade. Der skal de ligge tilbakelenet på hvileleier. For en herlig lønn! Og hvilken god rasteplass!

(32) Lag en sammenligning for dem om to menn. En av dem gav Vi to vingårder, og omgav dem med palmer med kornåkrer iblant.

(33) Begge vingårder bar frukt, og skuffet ikke på noen måte. Gjennom dem hadde Vi latt en bekk strømme,

(34) og han fikk rik høst. Da sa han til sin nabo, mens de snakket sammen: «Jeg er mer velstående enn du, og sterkere med hensyn til husfolk!»

(35) Og han gikk inn i haven sin, og gjorde en urett som slo tilbake på ham selv, idet han sa: «Jeg tror ikke dette noen gang vil forgå!

(36) Jeg tror heller ikke at timen inntreffer. Og om jeg bringes tilbake til Herren, så vil jeg nok finne et bedre oppholdssted enn denne haven!»

(37) Hans nabo sa til ham, mens de snakket sammen: «Fornekter du Ham, som har skapt deg av jord, så av en sæddråpe og så formet deg til et menneske?

(38) Men jeg derimot, Han er Gud, min Herre! Og jeg setter ingen ved Herrens side.

(39) Hvorfor sa du ikke da du gikk inn i haven din: ’Som Gud vil! Det finnes ingen makt, unntatt hos Gud?’ Om du mener at jeg er mindre enn deg i gods og avkom,

(40) så vil kanskje Herren gi meg noe som er bedre enn haven din. Og kanskje Han sender over den en avregning fra himmelen, så haven din blir til en øde myr,

(41) eller at vannet der synker i jorden så du aldri kan finne det igjen.»

(42) Så ble hans frukthøst tilintetgjort, og om morgenen vred han sine hender over alt han hadde lagt ut på den, der nå alt lå over ende, og han sa: «Hadde jeg bare ikke satt noe på linje med Herren!»

(43) Han hadde intet husfolk som kunne hjelpe ham istedenfor Gud, og han kunne ikke hjelpe seg.

(44) I et slikt tilfelle finnes hjelp og beskyttelse bare hos Gud, den Sanne. Han gir best belønning og best resultat.

(45) Lag en sammenligning for dem om livet på jorden. Det er som vann som Vi sender ned fra oven, og som jordens vegetasjon blander seg med. Så blir den til tørre strå, som spres for vinden. Gud evner alle ting!

(46) Eiendom og barn er en pryd for det jordiske liv. Men det som varer, de rettferdige gjerninger, gir bedre belønning hos Herren og bedre håp!

(47) En dag setter Vi fjellene i bevegelse, og du ser all jorden tre frem. Vi vil samle dem, og ikke la en eneste tilbake.

(48) De vil bli fremstilt for sin Herre rekkevis. «Nå er dere kommet til oss, slik Vi skapte dere første gang! Men dere påstod at Vi aldri kunne fastsette en bestemt tid for dere.»

(49) Og Boken legges frem. Du ser at synderne er engstelige for dens innhold, og de sier: «Trøste oss, hva er vel dette for bok? Den utelater verken stort eller lite, men regner opp alt.» De finner alt de har gjort til stede. Herren gjør ingen urett.

(50) Og Vi sa til englene: «Fall ned for Adam!» Og de kastet seg alle ned unntatt Iblis. Han hørte til dsjinnene, og han forsyndet seg mot Herrens befaling. Vil dere da ta ham og hans avkom til venner fremfor Meg. De som er deres fiender? Et sørgelig bytte for de urettferdige!

(51) Jeg har ikke bedt dem avgi vitnemål om himlenes og jordens skapelse, og heller ikke deres egen. Jeg tar ikke slike som villeder folk til støtte!

(52) En dag sier Han: «Kall frem Mine medguder som dere snakket om.» Og de kaller på dem, men de hører ikke på dem. Vi lager en avgrunn mellom dem!

(53) Så får synderne se Ilden, og de skjønner at de skal falle ned i den, og finner ingen utvei til å vri seg unna.

(54) Vi har snudd og vendt på allslags sammenligninger for folk i denne Koran. Mennesket er det mest kranglevorne av alt!

(55) Intet annet avholdt menneskene fra å tro da ledelsen kom til dem, og fra å be Herren om tilgivelse, enn deres manglende tro på at henfarne slekters skjebne kunne ramme dem, eller at de kunne stå ansikt til ansikt med straffen.

(56) Vi sender Våre sendebud som overbringere av gledesbudskap og advarsler. Men de vantro motsier dem med tomme ord, for derved å nedkjempe sannheten. De driver ap med Mitt ord, og det de er advart mot!

(57) Hvem gjør større urett enn den som påminnes om Herrens ord, og vender seg bort fra det, og glemmer hva han har sendt i forveien til regnskapet? Sannelig, vi har lagt et dekke over deres hjerter så de intet forstår, og tunghørthet i deres ører. Om du kaller dem til ledelsen, vil de aldri finne rett vei.

(58) Men Herren er den Ettergivende, full av nåde. Ville Han ta dem fatt for det de fortjente, så påskyndet Han straffen for dem. Men de har sin bestemte tid, og den kan de ikke komme unna.

(59) Disse byene lot Vi forgå da de gjorde urett. Vi satte en bestemt tid for deres undergang.

(60) En gang sa Moses til sin tjener: «Jeg gir ikke opp før jeg når dit hvor de to hav møtes, om jeg enn skal vandre i det uendelige!»

(61) Da de nådde møtestedet, glemte de fisken sin, og den drog sin vei ut i havet fri og frank.

(62) Da de var kommet videre, sa han til tjeneren: «Ta frem maten vår! Vi har sannelig hatt slit på denne reisen vår!»

(63) Og han svarte: «Hva synes du om dette! Da vi rastet ved fjellet, så glemte jeg fisken, det var Satan som fikk meg til å glemme så jeg ikke husket på den, og den tok veien til havet på en underfull måte!»

(64) Da sa Moses: «Det var dette vi var ute etter.» Og de snudde og gikk tilbake samme vei som de kom.

(65) Så kom de over en av Våre tjenere som Vi hadde vist Vår nåde og undervist i Vår visdom.

(66) Moses sa til ham: «Må jeg få følge deg, så du kan lære meg det du selv er blitt lært om å leve rett?»

(67) Og han svarte: «Du vil nok ikke kunne bære over med meg i tålmod.

(68) Og hvordan skulle du vel kunne bære med tålmod noe som du ikke kan gripe med din kunnskap?»

(69) Da sa han: «Du vil finne meg tålmodig, så sant Gud vil, og jeg vil ikke sette meg opp mot deg i noe.»

(70) Han svarte: «Hvis du så følger meg, spør meg ikke om noe, før jeg selv begynner å snakke om det til deg.»

(71) Så gav de seg i vei, inntil de kom om bord i en båt, og han slo hull i den. Moses sa: «Slo du hull i den for å drukne alle om bord? Du har i sannhet gjort en skrekkelig ting!»

(72) Han svarte: «Var det ikke det jeg sa, at du aldri vil kunne bære over med meg i tålmod?»

(73) Da sa Moses: «Ta meg ikke fatt fordi jeg glemte, og gjør det ikke for vanskelig for meg.»

(74) Så gikk de videre til de møtte en ung mann, og han drepte ham. Da sa Moses: «Har du drept et uskyldig menneske, uten at det er tale om blodhevn? Du har sannelig gjort en forferdelig ting!»