Part 19
(21) De som ikke regner med møtet
med
(22) Men den dag de får se englene,
den bærer intet godt bud for synderne, og de vil si: «Finn oss et sikkert
tilfluktssted!»
(23) Vi tar for oss de gjerninger de har
gjort, og gjør dem til en sky av støv.
(24) Paradisets folk vil denne dag
være bedre stilt med hensyn til oppholdssted og hvileplass.
(25) Den dag da himmelen revner som skyer
som trekker unna og englene sendes stigende ned,
(26) på denne dag tilhører det
sanne herredømme den Barmhjertige, og det blir en hard dag for de
vantro.
(27) På denne dag vil den
urettferdige bite seg i fingrene, og si: «Hadde jeg bare slått
følge med Sendebudet!
(28) Trøste meg! Hadde jeg bare ikke
sluttet meg til en slik!
(29) Han har ført meg bort fra
formaningen, etter at den ble meg til del. Satan lar mennesket i stikken.»
(30) Sendebudet sier: «Herre, mitt folk
skyr denne Koran.»
(31) Således har Vi gitt hver profet
en fiende blant synderne. Men Herren strekker til som veileder og hjelper.
(32) Den vantro sier: «Hvorfor er ikke
Koranen åpenbart for ham, alt på en gang?» Men det ble gjort som
det ble gjort, for at Vi derved kunne styrke ditt hjerte, og Vi har meddelt den
med omhu.
(33) Og de forelegger deg intet problem
uten at Vi gir deg sannheten og det beste til forklaring.
(34) De som blir samlet hodekulls til
helvete, de er verst stilt, og mest på villspor fra veien.
(35) Vi gav Moses skriften, og satte hans
bror Aron som medhjelper.
(36) Og Vi sa: «Gå til det folk som
forkaster Vårt ord.» Så ødela Vi dem fullstendig.
(37) Og Noas folk, da de forkastet
Våre sendebud, så druknet Vi dem, og gjorde dem til et tegn for
menneskene. For de urettferdige har Vi gjort i stand en smertelig straff.
(38) Og Ad og Thamod og brønnfolket
og mange slektledd derimellom.
(39) Alle gav Vi advarende eksempler. Alle
har Vi tilintetgjort, helt og holdent.
(40) Folk har sikkert kommet forbi byen
hvor det regnet ned et uhellsvangert regn. Har de ikke sett den? Nei, de
håper ikke på oppstandelse.
(41) Og når de ser deg, tar de deg
bare som en spøk: «Er det denne som Gud har sendt som sendebud?
(42) Han var nær ved å
føre oss bort fra våre guder. Hadde vi bare ikke stått fast
ved dem.» Men de vil få vite, når de ser straffen, hvem som er
lengst borte fra veien.
(43) Hva mener du om ham som har tatt seg
en gud slik han lyster? Skal vel du være ombudsmann for ham?
(44) Eller mener du at de fleste av dem
hører og forstår? De er som fe, nei, de er enda mer på
vidvanke.
(45) Du ser vel hvordan Herren strekker
skyggen? Om Han hadde villet, kunne Han gjort den urørlig. Men Vi satte
solen til å dirigere skyggen.
(46) Så trekker Vi den til oss, lett
og gradvis.
(47) Han er det, som har gjort natten til
et dekke for dere, og søvnen til hvile, og dagen til å stå opp
og virke.
(48) Han er det, som sender vindene som
budbærere foran Sin godhet. Og Vi sender ned fra oven det reneste vann,
(49) for å gi liv til en jord i
dvale, og leske med det, kveg og mennesker, som Vi har skapt i hopetall.
(50) Vi har spredt det ut mellom dem,
så de måtte komme til ettertanke, men folk flest avviser alt
unntatt vantro.
(51) Om Vi hadde villet, kunne Vi sendt en
advarer til hver by.
(52) Så hør ikke etter de
vantro, men før en drabelig kamp mot dem ved hjelp av Koranen.
(53) Han er det, som lar de to hav med vann
strømme, det ene drikkbart og søtt, det andre salt og udrikkelig,
og mellom dem har han satt en grense som står.
(54) Og Han er det som har skapt mennesket
av vann, og gitt ham slektskap ved blod og ekteskap. Herren er mektig.
(55) Men de tilber istedenfor Gud slikt som
verken kan skade eller gagne dem. Den vantro stiller alltid opp i striden mot
Herren.
(56) Vi har bare sendt deg som
gledesbudbringer og advarer.
(57) Si: «Jeg ber dere ikke om lønn
for dette, annet enn at den som vil, må ta veien hen til Herren.»
(58) Forlat deg på den Levende som
aldri dør, og lov og pris Ham. Han er tilstrekkelig kjent med Sine
tjeneres synd.
(59) Han som skapte himlene og jorden, og
alt som mellom dem er, på seks dager. Så tok Han plass på tronen.
Den Barmhjertige! Spør den som underrettet om Ham!
(60) Når man sier til dem: «Fall ned
for den Barmhjertige,» så sier de: «Hva er den Barmhjertige? Skulle vi
falle ned for det du beordrer oss til?» Og det øker deres motvilje.
(61) Velsignelsesrik er Han som satte
stjernebildene på himmelen, og har satt en lyskilde blant dem, og den
lysende månen.
(62) Han er det som har satt natt og dag
til å følge hverandre, for den som ønsker å komme til
ettertanke eller vise takknemlighet.
(63) Den Barmhjertiges tjenere er de som
vandrer ydmykt på jorden, som når de uvitende tiltaler dem, svarer:
«Fred!»
(64) Som tilbringer natten idet de faller
ned eller står for Herrens åsyn.
(65) Som sier: «Herre, avvend helvetes
straff fra oss! Straffen der er forferdelig,
(66) et sørgelig sted å
være og bo.»
(67) Som verken sløser eller er
gjerrige når de gir, men holder fast ved en mellomting.
(68) Som ikke påkaller en gud ved
Guds side, ikke dreper det liv Gud har erklært ukrenkelig, unntatt
når det er berettiget, og ikke driver hor. Den som gjør det,
får syndens lønn.
(69) Fordoblet blir straffen for ham
på oppstandelsens dag, og han skal være og bli i den i fornedrelse.
(70) Unntatt den som omvender seg og tror
og lever rettskaffent. For dem kan Gud bytte ut deres onde gjerninger med gode.
Gud er tilgivende, nåderik.
(71) Og den som omvender seg og lever
rettskaffent, han vender seg til Gud i sann anger.
(72) Og de som ikke bærer falskt
vitnemål, og som når de går forbi tomt prat, fortsetter med
verdighet.
(73) Som når de påminnes om
Herrens ord, ikke tar imot det som stumme og blinde.
(74) Som sier: «Herre, gi oss i våre
hustruer og barn en fryd for øyet, og gjør oss til et eksempel
for de gudfryktige.»
(75) Disse vil bli lønnet med
høye saler for deres standhaftighet, og der mottas de med hilsen og
«Fred!».
(76) Der skal de være og bli. Et
herlig sted å være og bo!
(77) Si: «Herren bryr seg ikke om dere, var
det ikke for deres bønn. For dere har fornektet, og det vil klebe ved.»
Ash-Shu'araa
Makkan
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes
navn
(1) Ta Sin Mim
(2) Dette er den klare skriftens ord.
(3) Kanskje gremmer du deg til døde
over at de ikke vil anta troen.
(4) Om Vi vil,
(5) Ingen ny formaning kommer til dem fra
den Barmhjertige uten at de snur seg bort fra den.
(6) De forkaster, men snart vil nyheter
nå dem om det de drev ap med.
(7) Legger de ikke merke til jorden, hvor
mange herlige sorter Vi har latt vokse frem på den?
(8) I dette er sannelig et jærtegn,
men folk flest tror ikke.
(9) Herren er i sannhet den Mektige, den
Nåderike.
(10) En gang kalte Herren på Moses:
«Gå til det urettferdige folk,
(11) Faraos folk! Vil de da ikke frykte
Gud?»
(12) Han svarte: «Herre, jeg frykter at de
vil kalle meg løgner,
(13) og mitt bryst vil snøre seg
sammen og mitt tungebånd ikke løses. Så henvend Deg til
Aron.
(14) De har også en skyldanklage mot
meg, og jeg frykter at de vil drepe meg.»
(15) Han sa: «Å neida, men gå
begge to med Vårt ord, og Vi skal være med dere og lytte til.
(16) Gå til Farao, og si: ’Vi er
sendebud for all verdens Herre!
(17) Send med oss
(18) Farao svarte: «Har vi ikke oppdratt
deg blant oss som barn? Var ikke du hos oss mange år av ditt liv?
(19) Og du gjorde den gjerning du gjorde,
og var utakknemlig!»
(20) Moses sa: «Jeg gjorde det den gang, da
jeg var av dem som fór vill,
(21) og så flyktet jeg, da jeg fryktet
dere. Men Herren gav meg visdom, og gjorde meg til sendebud.
(22) Er denne godhet du har vist meg en
unnskyldning for å trellbinde
(23) Farao svarte: «Hva er da all verdens
Herre?»
(24) Han sa: «Herren over himlene og jorden
og alt som mellom dem er, om dere hadde visshet.»
(25) Da sa Farao til dem rundt seg: «Har
dere hørt på maken!»
(26) Moses sa: «Deres og deres henfarne
fedres Herre.»
(27) Da sa Farao: «Det sendebud som er
sendt til dere, er visselig forrykt.»
(28) Moses fortsatte: «Herren over
øst og vest og alt som derimellom er, om dere forstår.»
(29) Da sa Farao: «Hvis du antar en annen
gud enn meg, vil jeg kaste deg rett i fengsel!»
(30) Moses svarte: «Enn om jeg brakte deg
noe som klargjør?»
(31) Farao sa: «Så bring det, hvis du
snakker sant.»
(32) Så kastet Moses staven sin, og
se, den ble en slange, tydelig og klart.
(33) Og han trakk frem sin hånd, og
se, den syntes hvit for dem som så på.
(34) Da sa Farao til rådet rundt ham:
«Dette er sannelig en habil trollmann!
(35) Han vil fordrive dere fra deres land
med trolldomskunstene sine. Hva foreslår dere?»
(36) De svarte: «La det bero med ham og
hans bror, og send oppbud til alle byer,
(37) så de bringer deg alle dyktige
trollmenn.»
(38) Trollmennene ble samlet til fastsatt tid
og dag.
(39) Folket ble spurt: «Vil dere komme
sammen?
(40) Kanskje vi vil følge
trollmennene om de blir vinnere.»
(41) Da trollmennene hadde innfunnet seg,
sa de til Farao: «Får vi en belønning om vi vinner?»
(42) Og han svarte: «Ja, da blir dere av min
nærmeste krets.»
(43) Moses sa til dem: «Kast det dere vil
kaste!»
(44) Så kastet de sine tau og staver,
og sa: «Ved Faraos makt, vi skal sannelig vinne!»
(45) Så kastet Moses sin stav, og se,
den slukte det de hadde svindlet i hop.
(46) Og trollmennene måtte kaste seg
ned i ærefrykt, og sa:
(47) «Vi tror på all verdens Herre,
(48) – Mose og Arons Herre!»
(49) Da sa Farao: «Tror dere denne mannen
før jeg har gitt dere tillatelse? Han er vel deres læremester som
har lært dere trolldom. Nå skal dere får å vite! Jeg
skal sannelig hugge av deres hender og føtter i kryss, og så
korsfeste dere alle sammen.»
(50) De svarte: «Det gjør ingenting!
Vi vender tilbake til vår Herre.
(51) Vi ønsker inderlig at vår
Herre må tilgi oss våre feiltrinn, siden vi er de første
troende.»
(52) Så gav Vi Moses denne
inspirasjon: «Dra av gårde med Mine tjenere nattestid! Dere blir nok
forfulgt.»
(53) Så sendte Farao opprop til
byene,
(54) «Disse er bare en liten flokk,
(55) men de har forarget oss,
(56) skjønt vi er tallrike og
på vakt.»
(57) Så Vi fordrev dem fra haver og
kilder
(58) og skatter og et fint bosted.
(59) Slik var det. Og Vi lot Israels barn
arve det.
(60) Men egypterne forfulgte dem på
vei østover, og
(61) da de to hærskarer fikk
øye på hverandre, sa folket til Moses: «Vi blir innhentet!»
(62) Moses sa: «Å nei, Herren er med
meg! Han vil lede meg.»
(63) Og Vi gav Moses denne inspirasjon.
«Slå havet med din stav!» Og det delte seg, og hver side var som et stort
fjell.
(64) Vi lot de andre komme derhen.
(65) Og Vi reddet Moses og dem som var med
ham, alle sammen,
(66) og så druknet Vi de andre.
(67) I dette er visselig et tegn! Men folk
flest tror ikke.
(68) Sannelig, Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(69) Les frem for dem historien om Abraham!
(70) En gang sa han til sin far og sitt
folk: «Hva er det dere tilber?»
(71) De svarte: «Vi tilber avguder, og
fortsetter å holde oss til dem.»
(72) Da sa han: «Hører de dere,
når dere ber?
(73) Eller gir de dere gagn eller skade?»
(74) De svarte: «Nei, men vi fant at
våre fedre gjorde dette.»
(75) Han sa: «Hva mener dere om dem dere
har tilbedt,
(76) dere og deres henfarne fedre?
(77) De er en fiende for meg. Ikke så
med all verdens Herre!
(78) Som har skapt meg, og gir meg ledelse,
(79) som gir meg mat og drikke,
(80) som helbreder meg når jeg er
syk,
(81) som lar meg dø og så gir
meg liv,
(82) som jeg inderlig håper vil tilgi
meg mine feiltrinn på dommens dag.
(83) Herre, gi meg visdom, og foren meg med
de rettferdige
(84) og gi meg et godt ettermæle
blant kommende slekter.
(85) Gjør meg til arving av
lykksalighetens have.
(86) Tilgi min far! Han var av de
villfarende.
(87) Gjør meg ikke til skamme
på den dag da alle gjenoppvekkes,
(88) den dag da verken rikdom eller barn
gagner,
(89) kun den som kommer til Gud med et rent
hjerte.»
(90) Og paradiset bringes nær de
gudfryktige.
(91) Og helvete bringes for øynene
på de villfarende.
(92) Det sies til dem: «Hvor er nå
det som dere tilbad
(93) utenom Gud? Kan de hjelpe dere, eller
seg selv?»
(94) Så kastes de inn i det,
både de og forførerne
(95) og Satans skarer, alle sammen.
(96) Og de sier, mens de krangler:
(97) «Ved Gud, vi var sannelig i klar
villfarelse
(98) da vi satte dere på linje med
all verdens Herre.
(99) Det var synderne som villedet oss.
(100) Og nå har vi ingen til å
tale vår sak,
(101) ingen god venn.
(102) Kunne vi bare gjøre det hele om
igjen, og bli troende!»
(103) I dette er visselig et jærtegn!
Men folk flest tror ikke.
(104) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(105) Noas folk kalte sendebudene for
løgnere,
(106) da deres bror Noa sa til dem: «Vil
dere ikke være gudfryktige?
(107) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(108) så frykt Gud, og adlyd meg!
(109) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette, min lønn er en sak for all verdens Herre.
(110) Så frykt Gud, og adlyd meg.»
(111) De svarte: «Skal vi ha tiltro til deg,
som bare de laveste lag slutter seg til?»
(112) Han sa: «Jeg kjenner ikke til hva de
har gjort.
(113) Deres regnskap er Herrens sak, om dere
bare ante.
(114) Jeg driver ikke de troende bort!
(115) Jeg er bare en klar advarer.»
(116) De sa de: «Hvis du ikke holder opp,
Noa, vil du bli steinjaget.»
(117) Han sa: «Herre, mitt folk kaller meg
løgner.
(118) Finn Du en ordning mellom meg og dem,
og redd meg og de troende som er med meg.»
(119) Så reddet Vi ham og dem som var
med ham i det fullastede skip.
(120) Derpå druknet Vi dem som var
igjen.
(121) Heri er visselig et tegn! Men folk
flest tror ikke.
(122) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(123) Folket Ad kalte sendebudene for
løgnere,
(124) da deres bror Hod sa til dem: «Vil
dere ikke være gudfryktige?
(125) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(126) så frykt Gud, og adlyd meg!
(127) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.
(128) Bygger dere på hver høyde
et symbolsk tegn til ingen nytte,
(129) og legger dere til borger, kanskje
dere skal leve evig?
(130) Og når dere går til
angrep, angriper dere som voldsmenn.
(131) Så frykt Gud, og adlyd meg,
(132) frykt Ham som har hjulpet dere til alt
dere vet,
(133) hjulpet dere til fe og sønner,
(134) haver og kilder!
(135) Jeg frykter for at dere vil rammes av
en svær dags straff.»
(136) De svarte: «Det er det samme for oss
om du formaner eller ikke formaner.
(137) Dette er bare tradisjoner fra de
henfarne.
(138) Vi rammes ikke av straff!»
(139) De kalte ham løgner, og Vi
tilintetgjorde dem. Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke.
(140) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(141) Folket Thamod kalte sendebudene for
løgnere,
(142) da deres bror Salih sa til dem: «Vil
dere ikke være gudfryktige?
(143) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(144) så frykt Gud, og adlyd meg!
(145) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.
(146) Vil dere bli latt i fred med alt som
her er,
(147) haver og kilder,
(148) åkerland og palmer med fine
fruktkolber?
(149) Og glade og fornøyde å
hugge dere ut boliger i fjellsidene?
(150) Så frykt Gud, og adlyd meg!
(151) Hør ikke etter de lettsindiges
påbud,
(152) de som anstifter fordervelse på
jorden og ikke setter tingene på rett plass.»
(153) De svarte: «Du er bare en forhekset
mann,
(154) du er bare et vanlig menneske som oss!
Kom med et jærtegn, om du snakker sant.»
(155) Han sa: «Dette er en kamelhoppe. Hun
skal ha drikke, og dere skal ha drikke på bestemte dager.
(156) Gjør henne ikke noe ondt,
så ikke en svær dags straff tar dere.»
(157) Men de mishandlet henne, og det kom de
til å angre!
(158) For straffen tok dem. Heri er visselig
et tegn! Men folk flest tror ikke.
(159) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(160) Lots folk kalte sendebudene for
løgnere,
(161) da deres bror Lot sa til dem: «Vil
dere ikke være gudfryktige?
(162) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(163) så frykt Gud, og adlyd meg!
(164) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.
(165) Er det slik at dere holder dere til
menn fortrinnsvis,
(166) og forsømmer deres hustruer som
Herren har skapt for dere? Nei, dere er et folk som går over grensen.»
(167) De svarte: «Hvis du ikke holder opp,
Lot, vil du bli jaget bort.»
(168) Da sa han: «Jeg avskyr i sannhet det
dere gjør!
(169) Herre, redd meg og mine fra det de
bedriver.»
(170) Så reddet Vi ham og hans, alle
sammen,
(171) unntatt en gammel kone blant de
gjenværende.
(172) Så ødela Vi de andre.
(173) Vi lot et regn regne over dem. Ondt er
regnet til dem som er advart.
(174) Heri er visselig et tegn! Men folk
flest tror ikke.
(175) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(176) Skogfolket kalte sendebudene for
løgnere,
(177) da Shoaib sa til dem: «Vil dere ikke
være gudfryktige?
(178) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(179) så frykt Gud, og adlyd meg!
(180) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.
(181) Gi fullt mål, og vær ikke
av dem som snyter.
(182) Vei med riktig vekt,
(183) og snyt ikke folk på det som er
deres. Stift ikke urett og fordervelse i landet.
(184) Frykt Ham som har skapt dere og de
henfarne slekter.»
(185) De svarte: «Du er bare en forhekset
mann,
(186) du er bare et vanlig menneske som oss!
Vi holder deg for å være en løgner.
(187) La falle over oss stykker av himmelen,
om du snakker sant.»
(188) Han sa: «Herren kjenner vel til hva
dere bedriver.»
(189) De kalte ham løgner, men
så tok skyggens dags straff dem. Det var i sannhet en svær dags
straff.
(190) Heri er visselig et tegn! Men folk
flest tror ikke.
(191) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(192) Dette er en åpenbaring fra all
verdens Herre,
(193) den betrodde Ånd steg ned med
den
(194) til ditt hjerte, så du kunne bli
en advarer
(195) på klart, arabisk språk.
(196) Den finnes i de gamles skrifter!
(197) Er det da ikke et tegn for dem at Israels
skriftlærde kjenner til den?
(198) Hadde Vi sendt den til noen blant de
fremmede folk,
(199) og han hadde fremlest den for dem,
så ville de ikke ha trodd på den.
(200) Slik bringer Vi den inn i syndernes
hjerter.
(201) Men de tror ikke på den,
før de ser den smertefulle straff,
(202) så den vil komme over dem
plutselig, uten at de aner noe.
(203) Og de vil si: «Kan vi få
utsettelse?»
(204) Skulle de be om å få
Vår straff påskyndet?
(205) Hva synes du? Vi har latt dem nyte
livet i årevis,
(206) og så kommer det over dem som er
stilt dem i utsikt.
(207) De gode dager de fikk nyte hjelper dem
ikke!
(208) Ingen by har Vi ødelagt uten at
den hadde fått advarere
(209) til påminnelse. Vi var ikke
urettferdige!
(210) Satanene har ikke brakt Koranen ned.
(211) Det passer seg ikke for dem, og de kan
det heller ikke.
(212) De er avskåret fra å
snappe opp noe.
(213) Så påkall ingen gud ved
Guds side, så du havner blant dem som lider straff.
(214) Advar din familie og dine
nærmeste.
(215) Brus ikke med vingene, men senk din
vinge overfor de troende som følger deg.
(216) Om de ikke lyder deg, så si:
«Jeg er ansvarsfri for det dere gjør.»
(217) Forlat deg på den Mektige, den
Nåderike,
(218) som ser deg der du står,
(219) og når du ferdes blant de
bedende.
(220) Han er den Hørende, den
Allvitende.
(221) Skal Jeg fortelle dere hvem satanene
slår seg ned på?
(222) De slår seg ned på enhver
som er syndbelastet og falsk,
(223) og forteller ham hva de har
hørt. Men de fleste av dem er løgnere.
(224) Likeledes skaldene, de forførte
følger dem.
(225) Har du ikke sett at de streifer om i
alle daler,
(226) og uttaler det de ikke selv
praktiserer?
(227) Unntatt er de som tror og lever
rettskaffent og ideligen kommer Gud i hu, som finner hjelp når de har lidt
urett. De som gjør urett skal få vite hvilken skjebne de vender
seg mot.
An-Naml
Makkan
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes
navn
(1) Dette er Koranens og en klar skrifts
ord,
(2) ledelse og godt budskap til de
troende,
(3) som forretter bønnen, gir det
rituelle bidrag, og er forvisset om det hinsidige liv.
(4) De som ikke tror på det
hinsidige, i deres øyne har Vi latt deres gjerninger fortone seg
prydelige, så de vandrer i blinde.
(5) Disse har en ond straff i vente, og i
det hinsidige er det de største taperne.
(6) Du mottar Koranen fra Én som er
vis, som vet.
(7) Moses sa til sin familie: «Jeg har
fått øye på en ild. Jeg skal bringe dere underretning om
den, eller bringe dere en brann, om dere måtte ønske å varme
dere.»
(8) Da han kom hen til den, ropte en
røst: «Velsignet er Han, som er i ilden, og han som er ved den!
Ære være Gud, all verdens Herre!
(9) Moses, se, det er Jeg, Gud, den
Mektige, den Vise.
(10) Kast staven din!» Da han så den
bevege seg som en slange, snudde han ryggen og flyktet uten å vende seg.
«Moses, vær ikke redd! Hos meg trenger ikke sendebudene å frykte,
(11) unntatt den som gjør urett. Om
han så etter urett bytter til godt, så er Jeg tilgivende,
nåderik.
(12) Stikk din hånd inn på
brystet, og den vil komme ut hvit, men uskadd. Dette er av de ni tegn til Farao
og hans folk. De er et ugudelig folk.»
(13) Da Våre tegn kom til dem klart
og tydelig, sa de: «Dette er skjære trolldom.»
(14) Og de bestred dem i urett og hovmod,
mens de i seg selv var overbevist av dem. Se hva enden ble for dem som sprer
fordervelse!
(15) Vi gav i sin tid David og Salomo
visdom, og de sa: «Gud være lovet, som har gitt oss fortrinn fremfor
mange av sine troende tjenere.»
(16) Salomo ble Davids arvtager, og han sa:
«Hør folk, vi er blitt lært fuglenes tale, og er blitt gitt av
alle ting. Dette er i sannhet en klar gunstbevisning.»
(17) For Salomo ble hans hærskarer
samlet, dsjinner, mennesker, fugler, oppstilt på rad og rekke,
(18) til de kom til maurdalen, og en maur
sa: «Maur, gå inn i deres boliger, så Salomo og hans hær ikke
tramper dere i hjel uten at de merker det.
(19) Salomo smålo ved dens tale, og
sa: «Herre, gi meg å takke for Din nåde som Du har vist meg og mine
foreldre, og at jeg må leve rettskaffent som Deg behager. Og la meg
gå inn, ved Din nåde, blant Dine rettferdige tjenere.»
(20) Og han inspiserte fuglene, og sa:
«Hvordan har det seg at jeg ikke ser hærfuglen? Er den fraværende?
(21) Jeg vil gi ham en streng refselse,
eller drepe ham, eller han må komme til meg med en klar grunn.»
(22) Han lot ikke lenge vente på seg,
og sa: «Jeg har fått rede på noe, som du ikke kjenner til, og
kommer til deg fra
(23) Jeg fant at en kvinne hersket over
dem, hun er blitt gitt av alle ting, og har en stor trone.
(24) Jeg fant at hun og hennes folk tilber
solen, istedenfor Gud. Satan har latt deres gjerninger fortone seg prydelige
for dem, og han stenger dem ute fra veien, og de finner ikke rett vei,
(25) så de bøyer seg ikke for
Gud, som bringer frem det skjulte i himlene og på jord, som vet hva dere
skjuler og hva dere bringer åpent frem.
(26) Gud! Det er ingen gud unntatt Ham, den
herlige trones Herre.»
(27) Da sa Salomo: «Vi skal se om du taler
sant eller farer med løgn.
(28) Dra av gårde med dette brev fra
meg, og lever det til dem! Trekk deg så bort, og se hva de svarer!»
(29) Dronningen sa: «Mitt råd, jeg
har fått et aktverdig brev.
(30) Det er fra Salomo, og lyder: ’I Guds, den
Barmhjertiges, den Nåderikes navn.
(31)
(32) Hun fortsatte: «Mitt råd, gi meg
en uttalelse i denne min sak. Jeg pleier ikke avgjøre saker før
dere avgir uttalelse til meg.»
(33) De svarte: «Vi har makt og stor
kampkraft, avgjørelsen ligger hos deg. Så overvei hva du vil
befale.»
(34) Da sa hun: «Når konger trenger
inn i en by, anstiller de ødeleggelser, og hensetter dens mektigste
innbyggere i fornedrelse. Slik farer de frem.
(35) Jeg vil sende dem en gave, og se hva
utsendingen bringer tilbake.»
(36) Da han kom tilbake til Salomo, sa
denne: «Vil dere overdynge meg med rikdom, når det som Gud har gitt meg
er bedre enn det Han har gitt dere? Men dere føler glede ved deres gave.
(37) Vend tilbake til dem, og si at vi vil
komme til dem med en hær som de ikke rår med, og drive dem ut derfra,
ydmyket og fornedret.»
(38) Han fortsatte: «Hør,
rådsmenn, hvem av dere kan bringe meg hennes trone før de kommer
til meg som undergivne?»
(39) En av dsjinnene, en ifrit sa: «Jeg vil
bringe den til deg før du reiser deg fra din plass, for jeg har styrke
til det og kan stoles på.»
(40) En som hadde kunnskap fra skriften,
sa: «Jeg vil bringe den til deg før du kan lukke øyet.» Og
så, da han så den stå foran ham, sa han: «Dette er en Herrens
gunstbevisning for å sette meg på prøve, om jeg er
takknemlig eller utakknemlig. Den som er takknemlig, takker til sitt eget
beste, og den som er utakknemlig, Herren er selvtilstrekkelig, verdig!»
(41) Og han fortsatte: «Gjør hennes
trone ugjenkjennelig for henne, så vi kan se om hun er under ledelse,
eller av dem som ikke er det.»
(42) Så da hun kom, sa man: «Er din
trone slik som dette?» Hun svarte: «Det ser ut som var det den. Vi ble gitt
kunnskap før dette, og gav oss inn under Gud.»
(43) Men det hun tjente, istedenfor Gud,
holdt henne borte, og hun var av de vantro folk.
(44) Så sa man til henne: «Kom inn i
palasset!» Da hun fikk se det, trodde hun det var en vannflate og trakk kjolen
oppover bena, men Salomo sa: «Det er et palass belagt med krystall.» Da sa hun:
«Herre, jeg har gjort urett mot meg selv! Jeg overgir meg sammen med Salomo til
Gud, all verdens Herre.»
(45) Vi sendte til folket Thamod deres bror
Salih: «Tjen Gud!» Men se, de ble to partier som lå i strid.
(46) Han sa: «Mitt folk, hvorfor vil dere
se påskyndet det onde før det gode? Hvorfor ber dere ikke Gud om
tilgivelse, så dere må finne nåde?»
(47) De svarte: «Vi ser et dårlig
forvarsel i deg og de som er sammen med deg.» Da sa han: «Deres forvarsel
ligger i Guds hånd! Nei, dere er et folk som settes på
prøve.»
(48) Nå var det i byen en gruppe
på ni som skapte ufred i landet og ikke fred og orden,
(49) og de sa: «Sverg ved Gud overfor
hverandre: ’Vi skal overfalle ham og hans husfolk om natten, og så skal
vi si til hans nærmeste blodhevnforpliktede at vi var ikke vitner til
tilintetgjørelsen av hans hus, og vi snakker sant.’»
(50) De smidde renker, men Vi la også
planer, uten at de ante det.
(51) Og se, hva enden ble for deres renker!
Vi utryddet dem og deres folk, alle sammen.
(52) Dette er deres boliger, forlatt i
ruiner, på grunn av deres urett. Heri er et tegn for mennesker som vet.
(53) Men Vi reddet dem som trodde og var
gudfryktige.
(54) Og Lot, da han sa til sitt folk:
«Begår dere skammeligheter med åpne øyne?
(55) Går dere i begjær til menn
fremfor kvinner? Dere er i sannhet uvitende mennesker!»