Part 5

(24) Det samme gjelder ærbare kvinner, unntatt slavinner. Dette er Guds forskrift for dere. Bortsett fra disse står dere fritt i å søke kvinnelige partnere med de midler dere har, som ærbare menn, ikke i utukt. For den glede de gir dere, påligger det dere å gi dem det de tilkommer. Utover dette er det ingen urett i gjensidig overenskomst. Gud vet, er vis.

(25) De av dere som ikke har økonomisk utvei til å ekte frie, ærbare, rettroende kvinner, kan finne seg en blant rettroende slavinner. Gud kjenner vel til deres tro. Og dere er alle ett. Ta dem til ekte med deres foresattes samtykke, og gi dem det de tilkommer på vanlig vis, som ærbare kvinner, ikke som slike som driver utukt eller har elskere. Hvis disse, etter at de er blitt ærbare hustruer, begår usømmelighet, så rammes de av halvparten av den straff som gjelder frie kvinner. Å ta slavinner til ekte gjelder for dem blant dere som ellers ville falle i synd. Men at dere viser standhaftighet er bedre. Gud er tilgivende, nåderik.

(26) Gud ønsker å klargjøre for dere og lede dere ved forfedrenes praksis og vise dere miskunn. Gud vet, er vis.

(27) Gud ønsker å vise dere miskunn, men de som følger sine lyster, ønsker at dere kommer i fristelse og stort fall.

(28) Gud ønsker å lette tingene for dere, for mennesket ble skapt svakt.

(29) Dere som tror, sett ikke over styr det dere eier til intet, med mindre det dreier seg om en handel dere er blitt enige om. Drep ikke hverandre! Gud er nådig mot dere!

(30) Den som gjør dette i over tredelse og urett, vil Vi la møte Ilden! Dette er en lett sak for Gud.

(31) Om dere holder dere unna de store synder som er forbudt dere, vil Vi utslette deres misgjerninger, og føre dere inn gjennom ærens port.

(32) Begjær ikke det som Gud har gitt noen av dere fremfor andre! Menn får sin andel av det de har tjent, likeledes kvinner. Be Gud om Hans velvilje. Gud vet om alle ting.

(33) For alle har vi bestemt hvem som tiltrer arven, etter foreldre, nære slektninger og edsvorne livsfeller. Så gi dem deres del. Gud er vitne til alle ting.

(34) Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart. Dem som dere frykter oppsetsighet fra, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem og gi dem stryk. Hvis de så er lydige, så forfølg ikke saken. Gud er opphøyet, stor.

(35) Hvis dere frykter brudd mellom et ektepar, send bud på en voldgiftsmann fra hans og fra hennes familie. Hvis disse går inn for forsoning, vil Gud fullbyrde dette mellom dem. Gud vet, er vel underrettet.

(36) Tjen Gud, og sett intet ved Hans side. Vis godhet mot foreldre, nærbeslektede, foreldreløse og fattige, mot naboer av klanen, og naboer utenfor, vennen ved deres side, den veifarende, og de slaver dere rår over. Gud liker ikke innbilske skrythalser.

(37) Heller ikke de gjerrige, som anbefaler gjerrighet, og gjemmer det Gud har gitt dem av Sin velvilje. For de vantro har Vi gjort klar en ydmykende straff.

(38) Heller ikke dem som gir av det de har for å bli sett av mennesker, som ikke tror på Gud og på dommens dag. Den som har Satan som følgesvenn, har fått en dårlig følgesvenn.

(39) Hva kunne det vel ha skadet dem om de hadde trodd på Gud og på dommens dag, og hadde gitt av det som Gud har gitt dem! Men Gud vet om dem.

(40) Gud gjør ikke et støvkorns urett. Og er det en god gjerning, gir Han den dobbelt vekt, og Han gir en stor lønn.

(41) Hvordan vil vel saken stå når vi fører frem et vitne fra hvert folk, og også fører deg som vitne mot dem?

(42) Denne dag vil de som var vantro og ikke hørte på Sendebudet, ønske at jorden var jevnet over dem. De vil ikke kunne skjule noe for Gud.

(43) Dere som tror, kom ikke til bønnen når dere er drukne, før dere vet hva dere sier. Kom heller ikke beflekket, unntatt underveis på reisefot, før dere har vasket dere. Men om noen er syk eller på reise, eller kommer fra avtredet, eller har hatt samkvem med kvinner, og ikke kan finne vann, så ta fin sand, og gni dere i ansiktet og på hendene. Gud forlater og tilgir.

(44) Du har vel hørt om dem som ble gitt en del av skriften? De kjøper villfarelse, og vil at dere også skal fare vill.

(45) Men Gud vet godt om deres fiender. Og Gud er tilstrekkelig som venn og hjelper.

(46) Blant jødene er slike som forvrir ordene, og tar dem ut av sin sammenheng, idet de sier: «Vi har hørt, men vi hører ikke,» og: «Hør, uten at det er deg gitt å høre,» og: «Ta oss i varetekt.» Alt dette ved å forvri språket, og for å gi religionen et stikk. Hadde de sagt: «Vi har hørt, og vi adlyder,» og: «Hør,» og: «Ta oss i din varetekt,» ville det vært bedre for dem, og mer rettskaffent. Men Guds forbannelse hviler over dem for deres vantro, så de tror kun lite.

(47) Dere som har mottatt skriften, tro på det som Vi har åpenbart, som stadfester det dere allerede har, før Vi utvisker ansiktstrekkene og snur dem bak frem, eller Vi forbanner dere, slik Vi forbannet sabbatsovertrederne. Guds bestemmelse blir iverksatt.

(48) Gud tilgir ikke at man setter noe ved Hans side, men Han tilgir det som er mindre enn dette overfor den Han vil. Den som setter noe ved Guds side, har i sannhet begått en svær synd.

(49) Du kjenner vel til dem som erklærer seg selv for rene? Men det er Gud som kjenner ren, den Han bestemmer. Og ingen gjøres urett, så meget som en daddeltrevle.

(50) Se, hvordan de dikter opp løgn mot Gud! Dette er i sannhet tilstrekkelig som åpenbar synd!

(51) Du kjenner vel til dem som har mottatt en del av skriften? De tror på demoner og avguder, og de sier om hedningene: «Disse er sannelig på rettere vei enn de (islam) troende!»

(52) Over disse hviler Guds forbannelse, og for den Gud forbanner, finner du ingen hjelper.

(53) Har vel disse noen andel i herredømmet? I så fall ville de ikke gitt sine medmennesker så meget som skinnet av en daddel!

(54) Eller er det slik at de misunner sine medmennesker det Gud har gitt dem av sin godhet? Og dog gav Vi Abrahams folk skriften og visdommen, og Vi gav dem et stort rike.

(55) Blant dem er det noen som tror, og noen som holder seg borte. Helvete er en ild som er tilstrekkelig.

(56) De som fornekter Vårt ord, vil Vi la møte Ilden. Hver gang deres hud er avbrent, vil Vi bytte den og gi dem en ny, så de kan få føle straffen. Gud er mektig, vis.

(57) Men de som tror og lever rettskaffent, vil Vi føre inn i paradisets haver, hvor bekker sildrer. Her skal de alltid være og bli. Her venter dem rene hustruer, og Vi vil lede dem til en skyggefull skygge.

(58) Gud påbyr at dere leverer tilbake betrodd gods til eiermannen, og at dere dømmer rettferdig når dere sitter til doms. Utmerket er det som Gud formaner dere til. Gud hører, ser.

(59) Dere som tror, vis lydighet mot Gud, mot Sendebudet, og mot dem som har autoritet blant dere. Hvis dere strides om noe, så bring det frem for Gud og Sendebudet, såfremt dere tror på Gud og dommens dag. Dette er det rette og den beste løsning.

(60) Du kjenner vel til dem som hevder at de tror, på det som er åpenbart for deg, og før din tid? Men de ønsker å gå til avgudene med sine tvister, selv om de er pålagt å forkaste dem! Satan ønsker å villede dem langt på villspor.

(61) Sier man til dem: «Kom til det Gud har åpenbart! Kom til Sendebudet!» Da ser du hyklerne holde seg og andre borte fra deg så godt de kan.

(62) Men hvordan er det hvis en prøvelse rammer dem på grunn av det de selv har stelt i stand? Da kommer de til deg og sverger ved Gud: «Vi ville jo bare godt og forsoning!»

(63) For disse vet Gud hva som bor i deres hjerter. Ta avstand fra dem, forman dem, og tal inntrengende til dem om deres holdning!

(64) Når Vi sender et sendebud, så er det for at han skal bli adlydt, ved Guds hjelp. Hvis de således, når de hadde pådratt seg skyld for urett, var kommet til deg, hadde bedt om Guds tilgivelse og Sendebudet hadde bedt om tilgivelse for dem, så ville de funnet at Gud er fylt av miskunn og nåde.

(65) Men sannelig, ved Herren, de er ikke troende før de lar deg dømme i sine stridigheter, og ikke finner det vanskelig å akseptere din avgjørelse, og overgir seg fullt ut!

(66) Hadde Vi pålagt dem: «Drep hverandre,» eller: «Forlat deres hjem,» så ville de rimeligvis ikke gjort dette, unntatt noen få. Men om de nå ville gjøre det de faktisk blir formant til, ville det vært godt for dem, og mer styrkende.

(67) Da ville Vi gi dem stor belønning,

(68) og lede dem på rett vei.

(69) De som viser lydighet mot Gud og mot Sendebudet, vil være sammen med dem som Gud har beredt glede, profetene, de rettferdige, martyrene og de rettskafne. Gode følgesvenner er dette.

(70) Slik er Guds godhet. Gud strekker til når det gjelder viten.

(71) Dere som tror, vis aktsomhet! Rykk ut til kamp i kompanier, eller samlet!

(72) Det finnes slike som henger etter, og hvis dere rammes av tap, sier han: «Gud viste meg nåde, ved at jeg ikke var sammen med dem.»

(73) Men hvis gunst fra Gud følger dere, sier han sannelig, som om det ikke bestod vennskap mellom dere: «Om jeg bare hadde vært med dem, så ville jeg gjort en stor innsats!»

(74) La slike kjempe for Guds sak, som er villig til å bytte det jordiske liv med det hinsidige. Den som kjemper for Guds sak, om han faller eller vinner, ham vil Vi gi en stor lønn.

(75) Hva er det med dere? At dere ikke vil kjempe for Guds sak, og for de svake, menn, kvinner og barn, som sier: «Herre, før oss ut fra denne by av illgjerningsmenn, send oss fra Deg en som kan ta seg av oss, en hjelper!»

(76) De troende kjemper for Guds sak. De vantro kjemper for de falske guders sak. Bekjemp Satans venner! Sannelig, Satans strategi er svak!

(77) Du kjenner vel til dem som det ble sagt til: «La våpnene falle! Forrett bønnen! Gi det rituelle bidrag!» Når det så ble pålagt dem å kjempe, så frykter en del av dem menneskene, slik de skulle frykte Gud, og mer til, og sier: «Herre, hvorfor har Du pålagt oss å kjempe? Kunne Du ikke gi oss en liten utsettelse?» Si: «Dette livets vinning er liten. Det hinsidige liv er bedre for den gudfryktige. Dere vil ikke lide urett så meget som en trevle av en daddel!»

(78) Hvor dere enn er, vil døden nå dere, selv om dere var i mektige tårn. Hvis noe godt møter dem, sier de: «Dette er fra Gud.» Men hvis noe ondt overgår dem, sier de: «Dette er din skyld!» Si: «Alt kommer fra Gud!» Hva er i veien med dette folk, at de knapt nok forstår noe av det som skjer?

(79) Det som møter deg av godt, er Guds verk. Det som overgår deg av ondt, er ditt eget verk. Deg har Vi sendt til menneskene som sendebud. Gud strekker til som vitne.

(80) Den som viser lydighet mot Sendebudet, viser lydighet mot Gud. Og den som vender seg bort, vel, Vi har ikke sendt deg som oppsynsmann over dem.

(81) De erklærer: «Lydighet!» Men når de går fra deg, bruker en del av dem natten til å pønske ut noe helt annet enn det du har sagt. Gud noterer det de pønsker ut! Bry deg ikke med dem, og sett din lit til Gud! Gud strekker til som verge.

(82) Reflekterer de ikke over Koranen? Hvis den stammet fra en annen enn Gud, så ville de nok funnet mange motsigelser i den!

(83) Hvis noe inntreffer som skaper sikkerhet eller frykt, så sprer de det utover. Men hadde de isteden fremlagt det for Sendebudet, og for dem som har autoritet blant dem, så ville de blant dem fått underretning som kan vurdere saken. Hadde det ikke vært for Guds velvilje og Hans nåde mot dere, ville dere sluttet dere til Satan, unntatt noen få.

(84) Så kjemp for Guds sak! Du har bare ansvar for deg selv. Og oppmuntre de troende. Kanskje Gud vil holde de vantros makt i tømme! Gud er større i makt, og større i straff.

(85) Den som legger inn ord for en god sak, godskrives en andel i den. Og den som legger inn ord for en urett sak, belastes fullt ut dens tilsvarende. Gud passer på alle ting.

(86) Når dere hilses med en hilsen, så svar med en enda bedre, eller en tilsvarende. Gud fører regnskap med alle ting.

(87) Gud, det er ingen gud unntatt Ham. Han vil visselig samle dere opp på oppstandelsens dag, det er ingen tvil om dette. Hvem er vel mer sannferdig enn Gud i sine meddelelser?

(88) Hva er det i veien med dere, at dere deler dere i to i synet på hyklerne? Når Gud har forstøtt dem for det de har pådratt seg? Vil dere prøve å rettlede en som Gud lar seile sin egen sjø? For den som Gud lar seile sin egen sjø, finner du ingen vei!

(89) De vil at dere skal være vantro, som de selv er vantro, slik at dere blir like. Slutt dere ikke til noen av dem, før de drar ut for Guds sak! Hvis de snur seg bort, så pågrip dem og drep dem der dere finner dem, og ta ingen av dem til venn eller hjelper,

(90) unntatt dem som drar hen til et folk dere har sluttet forbund med, eller de kommer til dere fordi de føler seg beklemt i hjertet ved å stride mot dere eller mot sitt eget folk. Hvis Gud hadde villet, kunne Han gitt dem makt over dere, og da ville de kjempet mot dere. Men hvis de holder seg unna dere og ikke kjemper mot dere, og tilbyr fred, så har Gud ikke anvist dere noen fremgangsmåte overfor dem.

(91) Dere vil finne andre som ønsker å leve i fred med dere og med sine egne. Hver gang de forledes til strid, bringes de til fall. Hvis de ikke holder seg unna dere, tilbyr fred og legger bånd på seg, pågrip dem og drep dem der dere finner dem. Overfor disse har Vi gitt dere klar fullmakt.

(92) En troende må ikke drepe en troende, med mindre det dreier seg om en feiltagelse. Om noen dreper en troende ved feiltagelse, så påligger det ham å frigjøre en troende slave, og betale blodpenger til hans familie, med mindre de ettergir. Tilhører den drepte et folk dere ligger i fiendskap med, og er han troende, så skal en troende slave frigjøres. Tilhører han et folk dere har forbund med, så skal det betales blodpenger til hans familie, og en troende slave frigjøres. Finner drapsmannen ingen utvei til dette, så skal han faste i to påfølgende måneder, dette som en miskunn fra Gud. Gud vet, er vis.

(93) Men den som forsettlig dreper en troende, hans lønn er helvete, og der skal han være og bli. Guds vrede og forbannelser er over ham, og Han har beredt ham en svær straff.

(94) Dere som tror når dere farter omkring for Guds sak, så se dere for! Si ikke til den første den beste som hilser dere: «Du er ingen troende,» idet dere er ute etter det denne verden har å by. Hos Gud er det store krigsbytte! Slik var dere en gang, men Gud har gitt dere av sin godhet, så se dere for! Gud er vel underrettet om det dere gjør.

(95) De troende som sitter hjemme, unntatt er de uføre, og de som satser liv og eiendom for Guds sak, de er ikke like. Gud har gitt dem som satser liv og eiendom rang over hjemmesittere. Gud har lovet begge det gode, men Han har utmerket de stridende fremfor hjemmesitterne med en stor lønn,

(96) i rang hos Ham, i tilgivelse og nåde. Gud er tilgivende, nåderik.

(97) Til dem som englene henter, mens de ennå pådrog seg skyld ved ikke å våge å anta islam, vil de si: «Under hvilke forhold levde dere?» Og de vil svare: «Vi var undertrykket i landet.» Englene sier: «Men var ikke Guds jord stor nok, så dere kunne utvandre?» Slike vil få helvete til herberge. Et sørgelig endelikt.

(98) Unntatt er menn, kvinner og barn som vel lever i undertrykkelse, men ikke er i stand til å finne på noe, og ikke finner noen utvei.

(99) Kanskje vil Gud stryke over det for disse. Gud stryker ut og tilgir.

(100) Den som utvandrer for Guds sak, vil finne mange muligheter på jorden. Hvis noen forlater sitt hus, idet han utvandrer til Gud og Hans sendebud, og så innhentes av døden, da påligger det Gud å utrede hans lønn. Gud er tilgivende, nåderik.

(101) Når dere farter omkring i landet, så er det ingen synd om dere korter ned bønnen, hvis dere frykter at de vantro kan plage dere. De vantro er en klar fiende for dere.

(102) Så når du er blant de troende og foreslår bønnen for dem, skal en gruppe av gangen stå frem hos deg, og de skal bære sine våpen. Når de faller ned i bønn, skal de andre stå bak dere. Derpå skal en ny gruppe, som ikke har deltatt i bønnen, komme frem og be sammen med deg. De må vise aktsomhet og bære sine våpen. De vantro så gjerne at dere neglisjerte våpen og utrustning så de plutselig kunne overfalle dere. Dog er det ingen synd å legge bort våpnene om dere plages av regn eller er syke. Men vis aktsomhet! Sannelig, Gud har beredt de vantro en ydmykende straff.

(103) Når dere har fullført bønnen, så kom Gud i hu, stående, sittende eller liggende. Når dere så er i sikkerhet, utfør bønnen på normal måte. Bønnen påhviler de troende som en forskrift med angitte tider.

(104) Men bli ikke lei av å være etter de vantro! Om dere lider, så lider også de på samme måte som dere. Men dere håper på noe fra Gud, som de ikke har håp om. Og Gud vet, er vis.

(105) Vi har åpenbart for deg skriften med sannheten, så du kan dømme mellom folk ved det Gud har vist deg. Vær ingen forkjemper for svikefulle.

(106) Be Gud om tilgivelse. Gud er tilgivende, nådig.

(107) Forsvar ikke dem som sviker sitt eget jeg. Gud elsker ikke den som sviker og synder.

(108) De skjuler seg for menneskene, men de kan ikke skjule seg for Gud. Han er hos dem når de nattestid pønsker ut ting å si som ikke behager Ham. Gud har full kontroll med det de gjør.

(109) Slik er dere! Dere forsvarer dem under jordelivet, men hvem vil forsvare dem fremfor Gud på oppstandelsens dag, eller da ta seg av deres sak?

(110) Men den som handler ondt eller pådrar seg skyld for urett, og så søker Guds tilgivelse, han vil finne at Gud er tilgivende, nåderik.

(111) Den som pådrar seg en synd, gjør det bare for egen regning. Gud vet, er vis.

(112) Og den som pådrar seg et feiltrinn eller en synd, og så kaster skylden på en uskyldig, han bærer byrden av falsk beskyldning og åpenbar synd.

(113) Var det ikke for Guds godhet og nåde mot deg, ville noen av dem gjerne ført deg på villspor. Men de fører ingen på villspor, unntatt seg selv, og de kan ikke skade deg det ringeste. Gud har åpenbart for deg skriften og visdommen, og lært deg det du ikke visste. Guds godhet mot deg er stor.

(114) Det er intet godt i meget av deres overlegninger, unntatt når én oppfordrer til velgjørenhet og det anerkjent gode, eller til å fremme fordragelighet mellom menneskene. Den som handler slik, idet han søker Guds velbehag, ham vil Vi gi en stor lønn.

(115) Den som bryter med Sendebudet etter at ledelsen er blitt klar for ham, og følger en annen vei enn de troendes, ham vil Vi overlate til det han har vendt seg mot. Og Vi vil la ham møte helvete. Og det er en trist skjebne.

(116) Gud tilgir ikke at Han gis med- guder. Men Han tilgir den Han vil alt som er mindre enn dette. Den som gir Gud medguder, er sannelig langt på villstrå!

(117) Det er bare kvinnelige makter de påkaller ved siden av Ham, og de påkaller en opprørsk Satan,

(118) som Gud har forbannet, og som svarte: «Jeg vil sannelig overta en bestemt del av dine tjenere!

(119) Jeg vil visselig lede dem på villspor og fylle dem med begjær. Jeg vil få dem til å skjære ørene av buskapen. Jeg vil få dem til å forandre Guds skapning!» Men den som slutter seg til Satan fremfor Gud, han er en klar taper.

(120) Han lover dem godt og fyller dem med begjær, men Satans løfter er bare narrespill.

(121) Disse er det hvis herberge blir helvete, og de finner ingen mulighet til å unnslippe.

(122) Men de som tror og gjør det som er rett og godt, dem vil Vi føre inn i paradisets haver, hvor bekker strømmer. Og her skal de være og bli. Guds løfte er sannhet. Hvem er sannferdigere enn Gud i sin tale?

(123) Det blir ikke slik dere ønsker, eller skriftfolkene ønsker. Den som gjør det som ondt er, får lønnen for det. Og han finner ingen utenom Gud, som kan ta seg av ham og hjelpe.

(124) Men den som handler rett og godt, det være seg mann eller kvinne, og er troende – disse vil gå inn i paradiset. De vil ikke lide den ringeste urett.

(125) Hvem er bedre faren når det gjelder religion enn den som innordner seg under Gud, handler vel og følger Abrahams, Gud-søkerens lære? Gud tok Abraham til venn!

(126) Gud tilhører alt i himlene og på jord. Guds makt omfatter alt.

(127) De ber deg om rettledning vedrørende kvinner. Si: «Gud gir dere rettledning vedrørende dem, og det som nevnes for dere i skriften, om foreldreløse piker som dere ikke gir det de har krav på, men ønsker å gifte dere med, og om hjelpeløse barn, så dere viser rettferd og rimelighet mot de foreldreløse. Det dere gjør av godt, Gud vet det.»

(128) Hvis en kvinne frykter mishandling eller likegyldighet fra sin mann, er det ikke galt av dem om de finner en ordning seg imellom, for fredelig ordning er best. Menneskene ligger under for grådighet. Men hvis dere handler vel og viser gudsfrykt, så er Gud vel underrettet om det dere gjør.

(129) Dere vil ikke være i stand til å behandle deres hustruer likt, hvor meget dere enn forsøker å holde på det. Men vis ingen klar preferanse, og la andre bli hengende i et tomrom. Hvis dere finner en god ordning, og viser gudsfrykt, så er Gud tilgivende, nåderik.

(130) Men om de skilles, vil Gud sørge for dem begge av Sin overflod. Gud er storslagen, vis.

(131) Gud tilhører alt i himlene og på jord! Vi har pålagt dem som fikk skriften før dere og dere: «Vis gudsfrykt!» Hvis dere forkaster i vantro, Gud tilhører alt i himlene og på jord. Gud er selvtilstrekkelig, verdig all pris.

(132) Gud tilhører alt i himlene og på jord. Gud strekker til som verge.

(133) Dere mennesker, om Han vil, kan Han la dere forgå og la andre komme. Gud makter dette!

(134) Om noen ønsker denne verdens belønning, så beror både den dennesidige og den hinsidige lønn hos Gud. Gud hører, er observant.

(135) Dere som tror, stå fast ved det rette, som vitner for Gud, selv om det går mot egne interesser eller foreldres og nærståendes. Rik eller fattig, Gud har omsorg for begge. Følg ikke det dere lyster på bekostning av rettferdighet, for hvordan dere snur og vender, Gud vet hva dere gjør.

(136) Dere som tror, tro på Gud, og tro Hans sendebud! Tro på skriften som Han har åpenbart for Sitt sendebud, og på skriften som Han har åpenbart tidligere. Den som ikke tror på Gud, på Hans engler, Hans hellige bøker, alle Hans sendebud og dommens dag, han er sannelig langt på villspor.

(137) Men de som tror, og så faller fra, så tror, og så faller fra og tiltar i vantro, de kan ikke vente at Gud tilgir dem og viser dem vei.

(138) Bebud for hyklerne at det venter dem en smertelig straff.

(139) De som søker vantro som venner fremfor troende, er det makt de søker hos dem! All makt tilhører Gud!

(140) Han har jo åpenbart for dere i skriften: «Når dere hører at man fornekter og spotter Guds ord, så sitt ikke hos dem før de skifter samtaleemne, ellers blir dere lik dem.» Gud vil samle hyklerne og de vantro i helvete alle sammen.

(141) Noen avventer tingenes gang for dere, og hvis Gud gir dere en seier, sier de: «Vi var da med dere?» Og går det i de vantros favør, sier de: «Var det ikke vi med vår nøytralitet som var avgjørende for dere? Har vi ikke dermed beskyttet dere mot de troende?» Gud vil dømme mellom dere på oppstandelsens dag. Gud vil aldri gi de vantro noen utvei til å rå med de troende!

(142) Hyklerne forsøker å narre Gud, men det er Gud som narrer dem. Når de stiller til bønn, gjør de det på en slapp måte for å demonstrere for folk. Gud har de lite i tankene.

(143) De vakler hele tiden, ikke disse, ikke disse heller. Den Gud lar seile sin egen sjø, for ham finner du ingen vei.

(144) Dere som tror, søk ikke venner blant de vantro fremfor de troende. Vil dere da gi Gud klart bevis mot dere?

(145) Sannelig, hyklerne vil havne i Ildens dypeste grunn, og du vil ikke finne noen som kan hjelpe dem.

(146) Med mindre de omvender seg og forbedrer seg, holder fast ved Gud og vier Gud sin religion i oppriktighet. Disse er ett med de troende. Og Gud vil gi de troende en stor lønn.

(147) Hva skulle vel Gud gjøre med å straffe dere hvis dere viser takknemlighet og tror? Gud er anerkjennende, allvitende.