Part 9
(88) De hovmodige rådsmenn i hans
folk sa: «Sannelig skal vi jage deg bort fra byen, Shoaib, og de som tror
sammen med deg, med mindre dere vender tilbake til vår lære!» Han
svarte: «Selv om vi tar avstand fra den?
(89) Vi ville laget en løgn mot Gud
om vi vendte tilbake til deres lære, etter at Gud har reddet oss fra den.
Vi kan ikke vende tilbake til den, med mindre Gud, vår Herre skulle
bestemme slik. Gud omfatter alt i sin visdom. Vi forlater oss på Ham.
Herre, åpne for samliv mellom oss og vårt folk ved sannheten! Du er
den beste til å sprenge stengsler.»
(90) De vantro rådsmenn i hans folk
sa: «Hvis dere følger Shoaib, er dere tapere!»
(91) Så tok jordskjelvet dem, og om
morgenen lå de utstrakte i sine hjem.
(92) Det var som om de som holdt Shoaib for
løgner, aldri hadde bodd i dem. De som holdt Shoaib for løgner,
var tapere.
(93) Han vendte seg bort fra dem, og sa:
«Mitt folk, jeg frembar til dere Herrens budskap, og rådet dere vel. Men
hvorfor skulle jeg sørge over et folk av vantro?»
(94) Vi sendte aldri en profet til en by
uten at Vi hjemsøkte dens innvånere med trengsel og nød –
så de må vise ydmykhet.
(95) Men så byttet Vi ondt med godt
til de visket bort det onde, og sa: «Gode og onde dager rammet også
våre forfedre.» Men så tok Vi dem fatt, plutselig, uten at de ante
noe.
(96) Hadde disse byers folk vist tro og
gudsfrykt, ville Vi øst over dem velsignelse fra himmel og jord. Men de
forkastet og fornektet, og så tok Vi dem fatt for det de hadde fortjent.
(97) Føler folk i byene seg sikre
mot at Vår voldsmakt ikke rammer dem om natten, mens de sover?
(98) Føler folk i byene seg sikre
mot at Vår voldsmakt ikke rammer dem, på lyse dager, midt i deres
lek og spill?
(99) Føler de seg sikre mot de trekk
Gud gjør? Ingen kan føle seg sikker mot Guds trekk, unntatt et
folk av tapere.
(100) Er det da ikke en ledetråd for
dem som har arvet jorden etter dem som bodde der før, at Vi, om Vi
ville, kunne ramme dem for deres synder? Men Vi forsegler deres hjerter
så de intet oppfatter.
(101) For disse byer har Vi fortalt deg
deres hendelser. Deres sendebud kom til dem med klar beskjed, men de var ikke
slik at de ville tro noe de tidligere hadde forkastet. Slik forsegler Gud de
vantros hjerter.
(102) Hos de fleste av dem fant Vi ikke
paktstroskap. De fleste av dem fant Vi ugudelige.
(103) Senere, etter disse profeter, sendte
Vi Moses med Våre tegn til Farao og hans råd, men de tok ille imot
dem. Men se, hva enden ble for dem som skaper urett og ufred.
(104) Moses sa: «Hør Farao, jeg er et
sendebud for all verdens Herre!
(105) Jeg må ikke tale annet enn
sannhet om Gud! Jeg er kommet til dere med klar beskjed fra Herren. Send med
meg
(106) Farao svarte: «Hvis du er kommet med
et jærtegn, så kom med det, om du taler sant.»
(107) Så kastet Moses sin stav, og
plutselig var den en tydelig slange.
(108) Så trakk han frem sin hånd,
og plutselig, den var hvit for alle tilskuerne.
(109) Da sa Faraos råd: «Dette er
sannelig en dyktig tryllekunstner.
(110) Han vil fordrive dere fra deres land!
Hva foreslår dere?»
(111) De sa videre: «La saken med ham og
hans bror bero, og send bud til byene
(112) om å bringe deg alle dyktige
tryllekunstnere.»
(113) Tryllekunstnerne kom til Farao, og sa:
«Vi får vel belønning hvis vi vinner?»
(114) Og han svarte: «Ja, og dere vil
høre til min nærmeste krets!»
(115) Så sa de: «Moses, skal du kaste eller
skal vi kaste?»
(116) Han svarte: «Kast dere.» Og da de
kastet, forgjorde de folks øyne, og hensatte dem i frykt, og brakte
veldige tryllekunster.
(117) Så gav Vi Moses denne
inspirasjon: «Kast din stav!» Og se, den slukte deres bedragerier.
(118) Således kom sannheten til sin
rett, og alt det de gjorde ble til intet.
(119) Så her ble de beseiret, og de
vendte seg om i ydmykhet.
(120) Og tryllekunstnerne ble ført
til tilbedelse, og sa:
(121) «Vi tror på all verdens Herre,
(122) Moses og Arons Herre.»
(123) Så sa Farao: «Tror dere på
ham før jeg har gitt tillatelse? Dette er renker dere har funnet
på nede i byen for å jage ut dens innbyggere. Men dere skal
få å vite!
(124) Jeg skal la deres hender og
føtter avhugge i kryss, og deretter korsfeste dere alle sammen!»
(125) De svarte: «Til vår Herre skal
vi vende tilbake!
(126) Du hevner deg på oss bare fordi
vi tror på vår Herres tegn da de kom til oss. Herre, utøs
standhaftighet over oss, og ta oss bort som er Deg hengivne.»
(127) Rådsherrene av Faraos folk sa:
«Vil du la Moses og hans folk stifte ufred i landet, og forlate deg og dine
guder?» Han svarte: «Vi skal drepe deres sønner og la kvinnene leve. Vi
har makt over dem!»
(128) Moses sa til sitt folk: «Be Gud om
hjelp og vær standhaftige! Jorden tilhører Gud, og Han lar dem Han
vil av Sine tjenere arve den. Sluttresultatet blir de gudfryktige til del.»
(129) De svarte: «Vi har lidd før du
kom til oss, og etterpå.» Han sa: «Herren vil kanskje
tilintetgjøre deres fiender, og la dere overta landet, så Han kan
få se hvordan dere bærer dere ad.»
(130) Og Vi tok fatt Faraos folk med
nødsår og matmangel, så de måtte komme til ettertanke.
(131) Når noe godt ble dem til del, sa
de: «Dette tilkommer oss.» Når noe ondt overgikk dem, så de et
dårlig tegn i Moses og dem som var med ham. Men lå ikke deres
skjebne i Guds hånd? Skjønt de fleste vet ikke dette.
(132) Og de sa: «Hva du enn bringer av
jærtegn for å trollbinde oss, så vil vi ikke tro deg.»
(133) Så sendte Vi over dem
oversvømmelsen, gresshoppene, lus, froskene, og blod, – klare
jærtegn. Men de holdt frem i sitt hovmod, og var et folk av syndere.
(134) Da straffedommen rammet dem, sa de:
«Påkall din Herre for oss, Moses, ved den pakt Han har gjort med deg!
Hvis du avvender straffedommen fra oss, så vil vi tro deg, og la Israels
folk fare med deg!»
(135) Men da Vi tok bort straffedommen til
de nådde en fastsatt frist, så brøt de sitt løfte.
(136) Så tok Vi hevn over dem, og
druknet dem i havet. Dette fordi de forkastet Våre jærtegn og viste
dem likegyldighet.
(137) Og så lot Vi et folk som hadde
levd i undertrykkelse, arve det land Vi hadde velsignet, fra øst til
vest. Og Herrens vakreste ord ble fullbyrdet for Israels barn, for deres
standhaftighet. Men Vi ødela alt som Farao og hans folk hadde laget og
bygget.
(138) Vi førte Israels barn gjennom
havet. Så kom de til et folk som holdt seg til avguder de hadde. Og
Israels folk sa: «Lag en gud til oss, Moses, slik som disse har.» Han svarte:
«Dere er i sannhet uvitende folk!
(139) Det disse holder på med, skal bli
knust, og verdiløst er det de har gjort.»
(140) Han sa videre: «Skulle jeg vel
ønske en annen gud for dere enn Gud? Han som har utvalgt dere fremfor
all verden?»
(141) Da dere ble reddet fra Farao og hans
folk, som påførte dere store lidelser, drepte deres sønner
og lot deres kvinner leve! I dette var en stor prøvelse fra Herren!
(142) Vi avsatte Moses 30 døgn, og Vi la til ti døgn, slik
at hans tid med Herren ble 40 døgn.
Moses sa til sin bror, Aron: «Overta for meg overfor mitt folk og gjør
tingene vel. Følg ikke ufredsstifternes vei!»
(143) Da Moses kom til den fastsatte tid, og
Herren talte til ham, sa han: «Min herre, vis Deg for meg, så jeg kan se
Deg!» Men Herren svarte: «Du får ikke se Meg. Men se på det
fjellet! Hvis det forblir på sin plass, skal du få se Meg!» Men da
Herren viste seg for fjellet, pulverisertes det, og Moses falt om besvimt. Da
han kom til seg selv igjen, sa han: «Ære være Deg! Jeg vender meg
til Deg som den første troende.»
(144) Han sa: «Moses, Jeg utvelger deg
fremfor alle mennesker for Mitt budskap og Mitt ord! Motta det Jeg gir deg, og
vis takknemlighet!»
(145) Og Vi skrev alt på tavlene for
ham, til formaning og forklaring på alt. «Hold fast ved disse, og
pålegg ditt folk å følge deres uforlignelige anvisninger.
Jeg vil vise dere de ugudeliges bosted.
(146) Jeg vil vende bort fra Mine
jærtegn dem som viser ugrunnet hovmod på jorden. Om de enn ser alle
tegn, så tror de ikke ved dem, og om de ser den rette vei, så vil
de ikke ta den som vei. Men ser de villfarelsens vei, så slår de
inn på den. Dette, fordi de forkaster Vårt ord, og viser det
likegyldighet.
(147) De som forkaster Vårt ord og
møtet i det hinsidige, deres gjerninger er intet verdt. Og kan de vel
belønnes for annet enn det de har gjort?»
(148) Mose folk laget seg i hans
fravær en kalv av sine smykker, en brekende skapning. Så de da ikke
at den verken kunne tale eller vise dem vei? Men de antok den, og var
illgjerningsmenn.
(149) Da de ble klar over dette, og erkjente
at de var på villspor, sa de: «Om Herren ikke viser oss barmhjertighet og
tilgivelse, er det visselig ute med oss!»
(150) Da Moses kom tilbake, var han sint og
bedrøvet, og sa: «Ille har dere varetatt min oppgave mens jeg var borte!
Vil dere påskynde Herrens inngripen?» Og han kastet tavlene, grep sin
bror i hodet og trakk ham til seg. Aron sa: «Sønn av min mor, folket
respekterte meg ikke, og hadde nesten drept meg! La ikke fiendene godte seg
over meg! Plasser ikke meg sammen med illgjerningsmennene!»
(151) Og Moses sa: «Herre, tilgi meg og min
bror og ta oss inn i Din nåde! Du er den Allernådigste.»
(152) De som laget kalven, dem vil Herrens
vrede ramme, og fornedrelse i jordelivet! Slik lønner Vi dem som finner
på det som er galt.
(153) Men om noen gjør noe ondt, og
angrer etterpå, og tror, så er Herren etter det hele tilgivende,
nåderik.
(154) Da vreden hadde lagt seg hos Moses,
tok han opp tavlene, og i deres tekst var ledelse og nåde for dem som har
fykt for Herren.
(155) Og Moses valgte 70 menn av sitt folk for Vår fastsatte tid.
Da jordskjelvet rammet dem, sa han: «Herre, om Du hadde villet, kunne Du ha
ødelagt dem tidligere, og meg også. Vil Du nå
ødelegge oss for det noen vettløse blant oss har stelt i stand? –
Det var bare Din prøvelse, hvorved Du lar noen fare vill og leder andre
på rett vei, slik Du vil. Du tar Deg av vår sak. Tilgi oss, og vis
oss nåde, Du er den beste tilgiver!
(156) Bestem for oss det gode i dette liv,
og i det hinsidige. Vi er blitt ledet til Deg!» Han svarte: «Jeg
hjemsøker hvem Jeg vil med Min straff! Min nåde omfatter alt, og
Jeg vil gjøre den gjeldende for dem som viser gudsfrykt, som gir det
rituelle bidrag og som tror på Vårt ord,
(157) for dem som følger Sendebudet,
profeten fra folkene, som de finner omtalt hos seg i loven og evangeliet, og
som påbyr dem det som er rett og forbyr det urette, tillater gode ting og
forbyr de stygge, som tar fra menneskene deres byrder og lenker som de var
under. De som tror på ham, styrker ham og hjelper ham, og følger
det lys som er sendt med ham, dem vil det gå godt.»
(158) Si: «Hør folk, jeg er Guds
sendebud til dere alle fra Ham, hvis herredømme omfatter himlene og
jorden! Det er ingen Gud unntatt Ham! Han gir liv og død. Tro på
Gud og Hans sendebud, profeten fra folkene, som tror på Gud og Hans ord.
Følg ham, at dere må finne rett vei!»
(159) Blant Mose folk finnes et samfunn som
følger sannheten, og øver rettferd i samsvar med den.
(160) Vi har delt dem i tolv stammesamfunn.
Og Vi inspirerte Moses da hans folk bad ham om vann: «Slå med din stav
på fjellet!» Så strømmet 12
kilder frem av det, så alle visste hvor de skulle drikke. Og Vi lot skyer
overskygge dem, og sendte dem manna og vaktler: «Spis av de gode haver som Vi
har gitt dere til underhold!» De rammet ikke Oss med sin urett. De rammet seg
selv.
(161) Det ble sagt til dem: «Slå dere
ned i denne by, og spis av det dere finner der, hvor dere måtte
ønske, og si: ’Syndens forsakelse.’ Gå inn gjennom porten ydmykt
bøyet! Så vil Vi tilgi deres overtredelser, og gi dem som handler
vel mer til!»
(162) Men de urettferdige byttet det sagte
med noe annet enn det som ble sagt dem. Så sendte Vi over dem en
straffedom fra himmelen, fordi de bedrev urett.
(163) Spør dem bare om byen ved
havet, den gang de krenket sabbaten. Da fisk kom stimende til dem på
sabbatsdagen. Men den dag de ikke holdt sabbaten, kom de ikke til dem.
Således setter Vi dem på prøve for deres ugudelighet!
(164) Og da et samfunn blant dem sa:
«Hvorfor formaner dere et folk, som Gud står i ferd med å
ødelegge eller straffe med en streng straffedom?» De svarte: «Som
unnskyldning overfor Herren, og at de måtte komme til gudsfrykt.»
(165) Så, da de glemte formaningen,
reddet Vi dem som forbød ondskap, og tok fatt dem som gjorde ondt, med
en slem straffedom, for deres ugudelighet.
(166) Da de satte seg utover det de var
forbudt i sabbatsbudet, sa Vi til dem: «Bli til foraktelige aper!»
(167) Og Herren kunngjorde at Han til
dommens dag vil sende over dem slike som ville hjemsøke dem med hard
straffedom. Herren er snar med straffen, men også tilgivende,
nåderik.
(168) Vi har delt dem opp i samfunn på
jorden, noen rettferdige, andre av annen beskaffenhet. Vi har satt dem på
prøve med godt og ondt, så de måtte vende om.
(169) Det fulgte etter dem etterkommere som
arvet skriften, som tar det denne verden tilbyr, og sier: «Det blir tilgitt
oss.» Og kommer det mer av samme sorten, så tar de imot. Er da ikke
skriftens forpliktelse avkrevet dem, at de ikke skal si annet om Gud enn
sannhet? Og de har studert det som står i den? Evighetens hjem er bedre
for de gudfryktige, vil dere da ikke forstå –,
(170) for dem som har grepet fast i
skriften, og forretter bønnen. Sannelig, Vi lar ikke de rettskafnes
lønn gå tapt!
(171) Og da Vi rystet fjellet over dem som
var det en teltduk, og de trodde det ville falle over dem! «Hold fast ved det
Vi har gitt dere! Kom i hu det som der står! – så dere må bli
gudfryktige!»
(172) En gang lot Herren fremstå
etterslekten fra Adams barns lender. Han tok dem til vitner overfor seg selv:
«Er ikke Jeg deres Herre?» De svarte: «Jo, vi stadfester det!» Dette for at
dere ikke på oppstandelsens dag skal si: «Dette var vi sannelig ikke
oppmerksomme på!»
(173) Eller si: «Våre fedre hadde
avguder før, og vi var etterkommere som fulgte etter dem. Vil Du da
ødelegge oss for det de gjorde som fór med intethet?»
(174) Slik forklarer Vi ordet, at de
må vende om.
(175) Fortell dem historien om ham som Vi
gav Vårt ord, og som så trakk seg unna. Satan fulgte etter ham, og
han kom på gale veier.
(176) Om Vi hadde villet slik, kunne Vi
hevet ham opp ved det. Men han var knyttet til jorden, og fulgte sine lyster.
Han ligner hunden. Den lar tungen henge ut, enten du går løs
på den eller lar den være. Slik er det med folk som forkaster
Vårt ord. Så fortell historien, så de må tenke over
det.
(177) Det står ille til med det folk
som forkastet Vårt ord, og gjorde urett som rammet dem selv.
(178) Den Gud veileder, er på rett
vei. De Han lar seile sin egen sjø, de er tapere.
(179) Vi har skapt mange dsjinner og
mennesker som ender i helvete, de har hjerter, men forstår ikke,
øyne, men ser ikke, ører, men hører ikke. De er som kveg,
ja, enda lenger borte. De er i sannhet likegyldige.
(180) Gud har de skjønneste navn.
Påkall Ham ved dem. La slike være som misbruker Hans navn. De skal
visselig få belønning for det de gjør!
(181) Blant dem Vi har skapt, er et folk som
følger sannheten, og ved den øver rettferd.
(182) Men de som forkaster Vårt ord,
vil Vi la sige mer og mer bort,
(183) uten at de vet det. Jeg gir dem
respitt. Mitt trekk er sikkert.
(184) Har de da ikke brukt tankene? Deres
bysbarn er ikke besatt! Han er bare en klar advarer!
(185) Tenker de da ikke på himlenes og
jordens rike og alt Gud har skapt? Og at deres ende kanskje er nær?
På hva slags forkynnelse vil de da etter dette tro?
(186) De som Gud lar seile sin egen
sjø, har ingen veileder. Han lar dem vandre i sin oppsetsighet på
sin blinde ferd.
(187) De spør deg om timen, om
når den skal inntreffe. Si: «Kunnskap om dette beror hos Herren alene.
Han alene lar den inntreffe i sin tid. Tungt hviler den over himmel og jord.
Plutselig vil den komme over dere!» De spør deg som om du skulle
være underrettet om den. Si: «Kunnskap om dette beror hos Gud alene, men
folk flest vet ikke dette.»
(188) Si: «Jeg kan ikke gjøre verken
gagn eller skade for meg selv, alt ligger i Guds hånd. Kjente jeg det
skjulte, kunne jeg skaffe meg mange goder, og vondt ville ikke kommet meg
nær. Men jeg er bare en overbringer av advarsler og et godt budskap til
et folk som tror.»
(189) Han er det som har skapt dere av et enkelt
individ. Av dette frembrakte Han dets make, at han skulle finne ro hos henne.
Da han hadde besvangret henne, bar hun omkring en lett byrde. Da hun ble
tyngre, påkalte de begge Gud, deres Herre: «Om Du gir oss et velskapt
barn, vil vi virkelig være takknemlige.»
(190) Men da Han hadde gitt dem et velskapt
barn, så gav de Ham medguder for det Han hadde gitt dem. Men Gud er hevet
over det de gir Ham som kompaniskap!
(191) Gir de Ham som medguder slikt som
intet skaper, men selv er skapt,
(192) som ikke kan hjelpe, verken dem eller
seg selv?
(193) Om dere kaller de vantro til ledelsen,
så følger de dere ikke. Det er det samme for dere om dere kaller
dem eller tier.
(194) Dere vantro, de dere påkaller
utenom Gud, er tjenere, likesom dere! Bare påkall dem, og la dem svare
dere om dere taler sant!
(195) Har de vel føtter de kan
gå med, hender de kan gripe med, øyne til å se med, eller
ører til å høre med? Si: «Påkall deres medguder!
Prøv så deres renker mot meg, og la meg ikke vente.
(196) Min beskytter er Gud, som har
åpenbart skriften. Han tar seg av de rettferdige.
(197) Men de som dere påkaller utenom
Ham, de kan ikke hjelpe dere, og heller ikke seg selv.»
(198) Men om dere kaller slike vantro til
ledelsen, så hører de ikke. Du ser dem stå og se på
deg, uten å innse.
(199) Vis overbærenhet! Påby det
som anses godt! Vend deg bort fra de uvitende!
(200) Og hvis en inngivelse fra Satan
trenger seg på deg, så søk tilflukt hos Gud. Han
hører, vet.
(201) Om de gudfryktige anfalles av Satans
horder, så la dem tenke etter, og de vil innse.
(202) Og de trekker deres brødre med
i villfarelsen, så de gir seg ikke.
(203) Når du ikke har et ord å
bringe dem, sier de: «Hvorfor har du ikke funnet på noe?» Si: «Jeg
følger kun det som åpenbares meg av Herren.» Dette er innsikt fra
Herren, og ledelse og nåde for folk som tror.
(204) Når Koranen resiteres, så
lytt dertil i stillhet, så dere må finne nåde.
(205) Kom Herren i hu i ditt indre, i frykt
og ydmykhet og uten høye ord, ved morgen og kveld. Vær ikke
likegyldige.
(206) De som er i Herrens nærhet, er
ikke for overmodige til å tjene Ham. De synger Hans pris, og bøyer
seg ydmykt ned for Ham.
Al-Anfaal
Madinan
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes
navn
(1) Man spør deg vedrørende
hærfangst. Si: «Hærfanget tilhører Gud og Sendebudet! Vis
gudsfrykt, hold fred dere imellom, vis lydighet mot Gud og Hans sendebud, om
dere er troende.»
(2) Troende er de hvis hjerter skjelver
når Guds navn nevnes, og som tiltar i troen når Hans ord leses for
dem, de som forlater seg på Herren,
(3) som forretter bønnen, og gir av
det Vi har gitt dem.
(4) Disse er de rette troende. De
står høyt i rang hos Herren, med tilgivelse og verdig omsorg.
(5) Likeledes førte Herren deg ut
fra ditt hjem, ved sannheten, skjønt en
(6) og diskuterte med deg om sannheten
etter at den stod klart fast, som om de skulle drives i døden med
åpne øyne.
(7) Og den gang da Gud stilte dere i
utsikt en av de to hæravdelinger, og dere ønsket at det
måtte bli den minst slagkraftige! Men Gud ønsket å
virkeliggjøre sannheten ved sitt ord, og skjære bort de vantros
siste rest.
(8) Dette for å virkeliggjøre
sannheten og tilintetgjøre falskheten, selv om det var synderne imot.
(9) Da dere anropte Herren om hjelp,
så bønnhørte Han dere. «Jeg vil forstrekke dere med tusen
engler som følger opp.»
(10) Dette gjorde Gud som en god melding og
for å stille deres hjerter til ro. Hjelp kommer bare fra Gud. Gud er
mektig, vis.
(11) Da Han lot søvn komme over dere,
var det for å gjøre dere trygge. Og Han sendte vann fra himmelen
for å rense dere med det, fjerne Satans styggedom, gi styrke til deres
hjerter og få deres føtter til å holde stand.
(12) Og Herren inspirerte englene: «Jeg er
med dere! La de troende holde stand! I de vantros hjerter vil Jeg kaste skrekk!
Gi dem et slag over nakken, og slå dem over deres fingre!»
(13) Dette fordi de har brutt med Gud og
Hans sendebud. For den som bryter med Gud og Hans sendebud, sannelig, Gud er
streng med straffen.
(14) Slik er det, så smak den. Ildens
straff venter de vantro.
(15) Dere som tror, når dere
møter de vantro på fremmarsj, så vend dem ikke ryggen til
flukt.
(16) Den som denne dag vender dem ryggen
til flukt, såfremt han ikke vender tilbake til striden, eller slutter seg
til en annen avdeling, han har pådratt seg Guds vrede, og helvete blir
hans herberge. Et sørgelig endelikt!
(17) Det var ikke dere som hugget dem ned,
men det var Gud som gjorde det! Da du kastet, var det ikke du, men Gud som
kastet, for å prøve de troende med velgjerning. Gud hører,
vet!
(18) Så er det, Gud gjør de
vantros renker virkningsløse.
(19)
(20) Dere som tror, adlyd Gud og Hans
sendebud! Vend dere ikke bort fra Ham, når dere dog hører.
(21) Vær ikke som de som sier: «Vi
hører,» når de intet oppfatter.
(22) De verste krek i Guds øyne er
dem som er døve og stumme og intet forstår.
(23) Hvis Gud hadde visst om noe godt i
dem, ville Han latt dem oppfatte. Men om Han lot dem oppfatte, ville de likevel
vendt seg bort og tatt avstand.
(24) Dere som tror, hør på Gud
og Sendebudet, når Han kaller dere til det som gir dere liv. Og vit at
Gud er mellom et menneske og dets hjerte. Hos Ham skal dere samles.
(25) Pass dere for ufred og trengsel, som
aldeles ikke rammer bare dem som gjør urett blant dere! Vit at Gud er
hard med straffen.
(26) Kom i hu da dere var få og
underlegne i landet, og fryktet for at folk kunne rydde dere av veien. Men Han
skjermet dere og støttet dere ved Sin hjelp, og gav dere gode ting til
underhold, så dere måtte vise takknemlighet!
(27) Dere som tror, vær ikke utro mot
Gud og Sendebudet. Vær ikke utro i det som er betrodd dere, når
dere vet bedre.
(28) Men vit at eiendom og barn er en
prøvestein, og at en stor lønn finnes hos Gud.
(29) Dere som tror, om dere frykter Gud, vil
Han gi dere innsiktens kriterium, stryke over deres misgjerninger og tilgi
dere. Gud har godhet i overmål.
(30) En gang smidde de vantro renker mot
deg, for å sette deg fast, eller jage deg bort. De la planer, men Gud la
også planer! Og Gud er den beste planmaker.
(31) Eller da Vårt ord ble resitert
for dem, og de sa: «Vi hører det du sier. Om vi ville, kunne vi ytret
noe lignende! Dette er jo ikke annet enn gamle historier.»
(32) Eller da de sa: «Å Gud, om dette
her er sannhet fra Deg, så la steiner regne over oss fra himmelen eller
send over oss en smertefull straffedom!»
(33) Men Gud ville nok ikke straffe dem
mens du var blant dem. Og Gud ville heller ikke straffe dem når de bad om
tilgivelse.
(34) Men hva har de vel nå, for at
Gud ikke skal straffe dem, når de skaper hindringer ved den hellige
moské, uten at de har noe med den å gjøre? Kun de gudfryktige har
med den å gjøre, men de fleste av dem vet ikke dette.
(35) Deres bønn ved Huset var bare
plystrelyder og klapping i hendene. Smak nå straffen for deres vantro!
(36) De vantro gir av sin eiendom for
å legge hindringer på Guds vei. Og det vil de fortsette med,
så blir det dem til plage, og så blir de overvunnet. I helvete vil
de vantro bli samlet.
(37) Så Gud kan skille den
dårlige fra den gode, legge de dårlige oppå hverandre, stable
dem opp alle sammen, og kaste dem i helvete! Dette er taperne!
(38) Si til de vantro at hvis de gir seg,
skal det som har vært, være dem tilgitt. Men om de faller tilbake,
så er praksis satt i tidligere slektledd!
(39) Kjemp mot dem til det ikke lenger
finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud! Men om de gir seg,
så ser Gud visselig det de gjør.
(40) Og om de vender ryggen, så vit
at Gud er beskytter for dere. Hvilken utmerket beskytter! Hvilken utmerket
hjelper!