Al-Kahf
Makkan
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes
navn
(1) Lovet være Gud, som åpenbarte
skriften for sin tjener, som ikke har gjort den skjev og
forvridd, men rett og rak,
(2) for å
advare mot den voldsmakt som utgår fra Ham, og for å forkynne de
troende som handler rett det gode budskap, så de har en herlig
lønn i vente,
(3) som vil bli
dem til
(4) Og for å advare dem, som sier:
«Gud har lagt seg til barn.»
(5) De har ingen kunnskap om dette, heller
ikke deres fedre. En svær ting er det som kommer fra deres munn, de taler
intet annet enn løgn!
(6) Kanskje vil du ta din død av
sorg over stadig å være etter dem om de nå heller ikke vil
tro denne fortelling?
(7) Vi har skapt alt som på jorden
er som pryd for den, og for å sette menneskene på prøve,
hvem som handler best av dem.
(8) Men se, en gang vil Vi gjøre
alt som på den er til øde ørken.
(9) Mener du at mennene i hulen og
al-Raqim var et under blant Våre jærtegn?
(10) Da de unge menn søkte tilflukt
i hulen, så sa de: «Herre, vis oss Din nåde, og bered en god vei
for oss ut av denne vår situasjon!»
(11) Så slo Vi deres ører og
gjorde dem bevisstløse mange år i hulen.
(12) Derpå vekket Vi dem opp igjen,
så Vi kunne få vite hvem som best kunne beregne tiden de hadde
tilbrakt.
(13) Vi skal i sannhet fortelle deg deres
historie. De var unge menn som trodde på sin Herre, og Vi gav dem
ytterligere ledelse.
(14) Vi befestet deres hjerter, da de
reiste seg og sa: «Vår Herre er himlenes og jordens Herre. Aldri vil vi
påkalle en gud utenom Ham! I så fall ville vi si det uhyrlige.»
(15) Dette vårt folk har lagt seg til
guder utenom Ham. Kunne de enda legge frem klar autorisasjon for dem! Og hvem
gjør større urett enn den som pådikter Gud løgn?
(16) Så når dere har brutt med
dem og det de dyrker, så søk tilflukt i hulen, og Herren vil sende
Sin nåde over dere og berede en praktisk løsning i deres
situasjon.
(17) Du ville ha bemerket at når
solen stod opp, trakk den seg til høyre for hulen, og når den gikk
ned, holdt den seg til venstre for dem, mens de befant seg i området midt
imellom. Dette hører til Guds jærtegn. Den Gud rettleder, er
på rett vei. Den Han lar seile sin egen sjø, for ham finner du
aldri en rettledende hjelper.
(18) Du ville holdt dem for våkne der
de lå og sov. Vi snudde dem over på høyre side, og på
venstre, og hunden deres strakte sine ben ved inngangen. Om du hadde sett dem,
ville du snudd og flyktet, fylt av skrekk for dem.
(19) Og Vi vekket dem opp, så de
kunne snakke med hverandre. En av dem sa: «Hvor lenge har vi vært her?»
Og de andre svarte: «En dags tid, eller en
(20) For hvis de får tak i oss, vil
de steinjage oss, eller bringe oss tilbake til sin religion, og da vil det
aldri gå oss godt.»
(21) Men allikevel lot Vi dem snuble over
dem, så de kunne få vite at Guds løfte er sannhet, og at det
ikke er tvil om timen. Da de tvistet seg imellom om deres sak, så sa de:
«Reis et hus over dem! Deres Herre kjenner dem meget godt!» De som gikk av med
seieren i saken om dem, sa: «Vi skal sannelig lage et bedehus (moské) over
dem!»
(22) Noen vil si at de var tre, og den
fjerde av dem var hunden deres, andre at de var fem, og den sjette var hunden,
idet de gjettet om skjulte ting. De sier også syv, og at hunden deres var
den åttende. Si: «Herren kjenner best deres antall. Bare et fåtall
vet om dem.» Diskuter ikke om dem annet enn i forbifarten, og be ingen å
uttale seg om dem.
(23) Si aldri om noen ting: «Dette vil jeg
gjøre i morgen,»
(24) uten: «– om Gud vil.» Kom Herren i hu
når du glemmer, og si: «Det kan være at Herren vil lede meg til noe
som er det rette nærmere enn dette.»
(25) De forble i hulen i tre hundre
år, og ni til.
(26) Si: «Gud vet best hvor lenge de
forble. Ham tilhører det skjulte i himlene og på jord. Hvor godt
Han ser! Hvor godt Han hører! Utenom Ham har de ingen som kan ta seg av
deres sak! Han gir ingen del i Sitt styre!»
(27) Forkynn det som er blitt deg
åpenbart av Herrens bok. Ingen kan gjøre forandring i Hans ord! Du
finner ingen tilflukt utenom Ham!
(28) Hold deg sammen med dem som
påkaller Herren morgen og kveld, og søker Hans velbehag. La ikke
ditt blikk vandre bort fra dem, idet du søker denne verdens glitter.
Hør ikke etter noen, hvis hjerte Vi har gjort likegyldig med å
komme Oss i hu, som retter seg etter egne lyster og lar det gå over
grensen.
(29) Si: «Sannheten kommer fra Herren! La
den tro som vil, og den være vantro som vil!» Vi har beredt en Ild for de
urettferdige, som omslutter dem som et telt. Når de roper om vann, skal
de få vann som smeltet kobber, som skålder deres ansikter. For en
forferdelig drikk! Og for en forferdelig rasteplass!
(30) Men de som tror, og lever
rettskaffent, sannelig, Vi lar ikke deres lønn gå tapt, som
gjør det gode!
(31) Dem venter Edens haver, hvor bekker
sildrer. Der vil de bli smykket med armbånd av gull, og får kle seg
i grønne klær av silke og brokade. Der skal de ligge tilbakelenet
på hvileleier. For en herlig lønn! Og hvilken god rasteplass!
(32) Lag en sammenligning for dem om to
menn. En av dem gav Vi to vingårder, og omgav dem med palmer med
kornåkrer iblant.
(33) Begge vingårder bar frukt, og
skuffet ikke på noen måte. Gjennom dem hadde Vi latt en bekk
strømme,
(34) og han fikk rik høst. Da sa han
til sin nabo, mens de snakket sammen: «Jeg er mer velstående enn du, og
sterkere med hensyn til husfolk!»
(35) Og han gikk inn i haven sin, og gjorde
en urett som slo tilbake på ham selv, idet han sa: «Jeg tror ikke dette
noen gang vil forgå!
(36) Jeg tror heller ikke at timen
inntreffer. Og om jeg bringes tilbake til Herren, så vil jeg nok finne et
bedre oppholdssted enn denne haven!»
(37) Hans nabo sa til ham, mens de snakket
sammen: «Fornekter du Ham, som har skapt deg av jord, så av en
sæddråpe og så formet deg til et menneske?
(38) Men jeg derimot, Han er Gud, min
Herre! Og jeg setter ingen ved Herrens side.
(39) Hvorfor sa du ikke da du gikk inn i
haven din: ’Som Gud vil! Det finnes ingen makt, unntatt hos Gud?’ Om du mener
at jeg er mindre enn deg i gods og avkom,
(40) så vil kanskje Herren gi meg noe
som er bedre enn haven din. Og kanskje Han sender over den en avregning fra
himmelen, så haven din blir til en øde myr,
(41) eller at vannet der synker i jorden
så du aldri kan finne det igjen.»
(42) Så ble hans frukthøst
tilintetgjort, og om morgenen vred han sine hender over alt han hadde lagt ut
på den, der nå alt lå over ende, og han sa: «Hadde jeg bare
ikke satt noe på linje med Herren!»
(43) Han hadde intet husfolk som kunne
hjelpe ham istedenfor Gud, og han kunne ikke hjelpe seg.
(44) I et slikt tilfelle finnes hjelp og
beskyttelse bare hos Gud, den Sanne. Han gir best belønning og best
resultat.
(45) Lag en sammenligning for dem om livet
på jorden. Det er som vann som Vi sender ned fra oven, og som jordens
vegetasjon blander seg med. Så blir den til tørre strå, som
spres for vinden. Gud evner alle ting!
(46) Eiendom og barn er en pryd for det
jordiske liv. Men det som varer, de rettferdige gjerninger, gir bedre
belønning hos Herren og bedre håp!
(47) En dag setter Vi fjellene i bevegelse,
og du ser all jorden tre frem. Vi vil samle dem, og ikke la en eneste tilbake.
(48) De vil bli fremstilt for sin Herre
rekkevis. «Nå er dere kommet til oss, slik Vi skapte dere første
gang! Men dere påstod at Vi aldri kunne fastsette en bestemt tid for
dere.»
(49) Og Boken legges frem. Du ser at
synderne er engstelige for dens innhold, og de sier: «Trøste oss, hva er
vel dette for bok? Den utelater verken stort eller lite, men regner opp alt.»
De finner alt de har gjort til stede. Herren gjør ingen urett.
(50) Og Vi sa til englene: «Fall ned for
Adam!» Og de kastet seg alle ned unntatt Iblis. Han hørte til dsjinnene,
og han forsyndet seg mot Herrens befaling. Vil dere da ta ham og hans avkom til
venner fremfor Meg. De som er deres fiender? Et sørgelig bytte for de
urettferdige!
(51) Jeg har ikke bedt dem avgi
vitnemål om himlenes og jordens skapelse, og heller ikke deres egen. Jeg tar
ikke slike som villeder folk til støtte!
(52) En dag sier Han: «Kall frem Mine
medguder som dere snakket om.» Og de kaller på dem, men de hører
ikke på dem. Vi lager en avgrunn mellom dem!
(53) Så får synderne se Ilden,
og de skjønner at de skal falle ned i den, og finner ingen utvei til
å vri seg unna.
(54) Vi har snudd og vendt på
allslags sammenligninger for folk i denne Koran. Mennesket er det mest
kranglevorne av alt!
(55) Intet annet avholdt menneskene fra
å tro da ledelsen kom til dem, og fra å be Herren om tilgivelse,
enn deres manglende tro på at henfarne slekters skjebne kunne ramme dem,
eller at de kunne stå ansikt til ansikt med straffen.
(56) Vi sender Våre sendebud som
overbringere av gledesbudskap og advarsler. Men de vantro motsier dem med tomme
ord, for derved å nedkjempe sannheten. De driver ap med Mitt ord, og det
de er advart mot!
(57) Hvem gjør større urett
enn den som påminnes om Herrens ord, og vender seg bort fra det, og
glemmer hva han har sendt i forveien til regnskapet? Sannelig, vi har lagt et
dekke over deres hjerter så de intet forstår, og tunghørthet
i deres ører. Om du kaller dem til ledelsen, vil de aldri finne rett
vei.
(58) Men Herren er den Ettergivende, full
av nåde. Ville Han ta dem fatt for det de fortjente, så
påskyndet Han straffen for dem. Men de har sin bestemte tid, og den kan
de ikke komme unna.
(59) Disse byene lot Vi forgå da de
gjorde urett. Vi satte en bestemt tid for deres undergang.
(60) En gang sa Moses til sin tjener: «Jeg
gir ikke opp før jeg når dit hvor de to hav møtes, om jeg
enn skal vandre i det uendelige!»
(61) Da de nådde møtestedet,
glemte de fisken sin, og den drog sin vei ut i havet fri og frank.
(62) Da de var kommet videre, sa han til
tjeneren: «Ta frem maten vår! Vi har sannelig hatt slit på denne
reisen vår!»
(63) Og han svarte: «Hva synes du om dette!
Da vi rastet ved fjellet, så glemte jeg fisken, det var Satan som fikk
meg til å glemme så jeg ikke husket på den, og den tok veien
til havet på en underfull måte!»
(64) Da sa Moses: «Det var dette vi var ute
etter.» Og de snudde og gikk tilbake samme vei som de kom.
(65) Så kom de over en av Våre
tjenere som Vi hadde vist Vår nåde og undervist i Vår visdom.
(66) Moses sa til ham: «Må jeg
få følge deg, så du kan lære meg det du selv er blitt
lært om å leve rett?»
(67) Og han svarte: «Du vil nok ikke kunne
bære over med meg i tålmod.
(68) Og hvordan skulle du vel kunne
bære med tålmod noe som du ikke kan gripe med din kunnskap?»
(69) Da sa han: «Du vil finne meg
tålmodig, så sant Gud vil, og jeg vil ikke sette meg opp mot deg i
noe.»
(70) Han svarte: «Hvis du så
følger meg, spør meg ikke om noe, før jeg selv begynner
å snakke om det til deg.»
(71) Så gav de seg i vei, inntil de
kom om bord i en båt, og han slo hull i den. Moses sa: «Slo du hull i den
for å drukne alle om bord? Du har i sannhet gjort en skrekkelig ting!»
(72) Han svarte: «Var det ikke det jeg sa,
at du aldri vil kunne bære over med meg i tålmod?»
(73) Da sa Moses: «Ta meg ikke fatt fordi
jeg glemte, og gjør det ikke for vanskelig for meg.»
(74) Så gikk de videre til de
møtte en ung mann, og han drepte ham. Da sa Moses: «Har du drept et
uskyldig menneske, uten at det er tale om blodhevn? Du har sannelig gjort en
forferdelig ting!»
(75) Han svarte: «Var det ikke det jeg sa,
at du aldri vil kunne bære over med meg i tålmod?»
(76) Da sa Moses: «Om jeg heretter
spør deg om noe, så hold ikke følge med meg mer. Du har min
unnskyldning.»
(77) Så gikk de videre til de kom til
noen landsbyboere, som de bad om mat. Men de nektet å yte dem gjestfrihet.
Her kom de over en mur som var i ferd med å falle ned, og han rettet den
opp. Da sa Moses: «Om du hadde villet, kunne du fått lønn for
dette.»
(78) Men da svarte han: «Dette blir
avskjeden mellom oss! Men jeg vil fortelle deg betydningen av det du ikke
greide å bære med tålmod.
(79) Hva fartøyet angår,
så tilhørte dette fattige folk, som arbeidet på havet. Jeg
ville beskadige det, for en konge var etter dem, som tok alle båter med
vold.
(80) Hva den unge mann angår,
så var hans foreldre troende, og vi fryktet at han ville
påføre dem oppsetsighet og vantro.
(81) Og vi ønsket at Herren skulle
gi dem en frommere og mer familiekjær sønn i hans sted.
(82) Hva muren angår, så
tilhørte den to foreldreløse gutter i byen. Under den var en skatt
til dem. Deres far var rettskaffen. Og Herren ville at de skulle nå moden
alder, og så grave frem skatten sin som en nådegave fra Herren. Jeg
gjorde ikke dette på egen hånd. Dette er betydningen av det du ikke
greide å bære med tålmod.»
(83) Folk spør deg om Dhul-Qarnayn.
Si: «Jeg vil fremføre for dere en fortelling om ham.»
(84) Vi gav ham makt på jorden, og
åpnet en utvei for ham til alt.
(85) Og han slo inn på en vei,
(86) til han kom dit solen går ned.
Han fant at den gikk ned i et gjørmete vannhull, og et folk som bodde
ved det. Vi sa: «Dhul-Qarnayn, enten får du avstraffe dem, eller du
får vise dem godhet.»
(87) Og han svarte: «Den som gjør
det onde, vil vi avstraffe. Så vil han bringes tilbake til sin Herre, og
Han vil gi ham en svær straff.
(88) Men den som tror og gjør det
rette, kan vente det beste til gjengjeld, og vi vil behandle ham på en
rimelig måte.»
(89) Og han slo inn på en annen vei,
(90) til han kom dit solen står opp.
Han fant at den gikk opp over et folk som Vi ikke hadde gitt noen beskyttelse
mot den.
(91) Slik var det. Vi visste vel hvordan
det var fatt med ham.
(92) Og han slo inn på en annen vei,
(93) til han kom mellom de to fjell. Han
fant et folk som bodde ved deres fot, som nesten ikke kunne forstå det
som ble sagt.
(94) De sa: «Dhul-Qarnayn! Gog og Magog
lager ufred og fordervelse i landet. Hva om vi betaler deg tributt, mot at du
bygger en voll mellom oss og dem?»
(95) Han svarte: «Den makt min Herre har
gitt meg er mer verdt enn penger! Men hvis dere yter god hjelp, skal jeg bygge
en mur mellom dere og dem.
(96) Bring meg jernbarrer!» Da han hadde
fylt opp mellom de to fjellsider, sa han: «Blås!» Da alt var
glødende, sa han: «Kom med flytende metall som jeg kan tømme over
det!»
(97) Nå var de ute av stand til
å komme over den, og de greide heller ikke å bryte gjennom.
(98) Og han sa: «Dette er en
nådesbevisning fra Herren. Men når Herrens løfte – dommedag
– realiseres, vil Han jevne den. Herrens løfte er sannhet.
(99) Denne dag vil Vi la dem bølge
hit og dit. Det blir støtt i trompeten, og Vi samler dem inn alle
sammen.
(100) De vantro vil denne dag bli stilt
overfor helvete,
(101) de, hvis øyne var lukket mot
Min formaning, som intet kunne høre.
(102) Tror de vantro at de kan legge sin sak
i Mine tjeneres hånd, fremfor Min? Vi har gjort i stand helvete til
rastested for de vantro.
(103) Si: «Skal vi fortelle dere om dem som
kommer mest til kort med sin innsats?
(104) Hvis møye er feilrettet i
jordelivet, mens de mener at de handler rett vel?»
(105) Det er de som fornekter Herrens ord,
og møtet med Ham. Deres gjerninger er uten verdi, Vi tillegger dem ingen
vekt på oppstandelsens dag.
(106) Helvete er deres belønning,
fordi de var vantro og drev ap med Mitt ord og Mine sendebud!
(107) Men de som tror og lever rettskaffent,
dem venter paradisets haver som rastested,
(108) og der skal de være og bli, og
ingen forandring vil de ønske.
(109) Si: «Om havet var blekk til Herrens
ord, ville det være uttømt før Herrens ord var
uttømt, selv om vi hjalp på med like meget til!»
(110) Si: «Jeg er bare et vanlig menneske,
som dere. Men meg er åpenbart at Gud er én Gud. Så la dem som
håper å møte sin Herre, gjøre det som rett er, og
ikke forbinde med sin dyrkelse av Herren noen annen!»