Ash-Shu'araa
Makkan
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes
navn
(1) Ta Sin Mim
(2) Dette er den klare skriftens ord.
(3) Kanskje gremmer du deg til døde
over at de ikke vil anta troen.
(4) Om Vi vil,
(5) Ingen ny formaning kommer til dem fra
den Barmhjertige uten at de snur seg bort fra den.
(6) De forkaster, men snart vil nyheter
nå dem om det de drev ap med.
(7) Legger de ikke merke til jorden, hvor
mange herlige sorter Vi har latt vokse frem på den?
(8) I dette er sannelig et jærtegn,
men folk flest tror ikke.
(9) Herren er i sannhet den Mektige, den
Nåderike.
(10) En gang kalte Herren på Moses:
«Gå til det urettferdige folk,
(11) Faraos folk! Vil de da ikke frykte
Gud?»
(12) Han svarte: «Herre, jeg frykter at de
vil kalle meg løgner,
(13) og mitt bryst vil snøre seg
sammen og mitt tungebånd ikke løses. Så henvend Deg til
Aron.
(14) De har også en skyldanklage mot
meg, og jeg frykter at de vil drepe meg.»
(15) Han sa: «Å neida, men gå
begge to med Vårt ord, og Vi skal være med dere og lytte til.
(16) Gå til Farao, og si: ’Vi er
sendebud for all verdens Herre!
(17) Send med oss
(18) Farao svarte: «Har vi ikke oppdratt
deg blant oss som barn? Var ikke du hos oss mange år av ditt liv?
(19) Og du gjorde den gjerning du gjorde,
og var utakknemlig!»
(20) Moses sa: «Jeg gjorde det den gang, da
jeg var av dem som fór vill,
(21) og så flyktet jeg, da jeg fryktet
dere. Men Herren gav meg visdom, og gjorde meg til sendebud.
(22) Er denne godhet du har vist meg en
unnskyldning for å trellbinde
(23) Farao svarte: «Hva er da all verdens
Herre?»
(24) Han sa: «Herren over himlene og jorden
og alt som mellom dem er, om dere hadde visshet.»
(25) Da sa Farao til dem rundt seg: «Har
dere hørt på maken!»
(26) Moses sa: «Deres og deres henfarne
fedres Herre.»
(27) Da sa Farao: «Det sendebud som er
sendt til dere, er visselig forrykt.»
(28) Moses fortsatte: «Herren over
øst og vest og alt som derimellom er, om dere forstår.»
(29) Da sa Farao: «Hvis du antar en annen
gud enn meg, vil jeg kaste deg rett i fengsel!»
(30) Moses svarte: «Enn om jeg brakte deg
noe som klargjør?»
(31) Farao sa: «Så bring det, hvis du
snakker sant.»
(32) Så kastet Moses staven sin, og
se, den ble en slange, tydelig og klart.
(33) Og han trakk frem sin hånd, og
se, den syntes hvit for dem som så på.
(34) Da sa Farao til rådet rundt ham:
«Dette er sannelig en habil trollmann!
(35) Han vil fordrive dere fra deres land
med trolldomskunstene sine. Hva foreslår dere?»
(36) De svarte: «La det bero med ham og
hans bror, og send oppbud til alle byer,
(37) så de bringer deg alle dyktige
trollmenn.»
(38) Trollmennene ble samlet til fastsatt
tid og dag.
(39) Folket ble spurt: «Vil dere komme
sammen?
(40) Kanskje vi vil følge
trollmennene om de blir vinnere.»
(41) Da trollmennene hadde innfunnet seg,
sa de til Farao: «Får vi en belønning om vi vinner?»
(42) Og han svarte: «Ja, da blir dere av
min nærmeste krets.»
(43) Moses sa til dem: «Kast det dere vil
kaste!»
(44) Så kastet de sine tau og staver,
og sa: «Ved Faraos makt, vi skal sannelig vinne!»
(45) Så kastet Moses sin stav, og se,
den slukte det de hadde svindlet i hop.
(46) Og trollmennene måtte kaste seg
ned i ærefrykt, og sa:
(47) «Vi tror på all verdens Herre,
(48) – Mose og Arons Herre!»
(49) Da sa Farao: «Tror dere denne mannen
før jeg har gitt dere tillatelse? Han er vel deres læremester som
har lært dere trolldom. Nå skal dere får å vite! Jeg
skal sannelig hugge av deres hender og føtter i kryss, og så
korsfeste dere alle sammen.»
(50) De svarte: «Det gjør ingenting!
Vi vender tilbake til vår Herre.
(51) Vi ønsker inderlig at vår
Herre må tilgi oss våre feiltrinn, siden vi er de første
troende.»
(52) Så gav Vi Moses denne
inspirasjon: «Dra av gårde med Mine tjenere nattestid! Dere blir nok
forfulgt.»
(53) Så sendte Farao opprop til
byene,
(54) «Disse er bare en liten flokk,
(55) men de har forarget oss,
(56) skjønt vi er tallrike og
på vakt.»
(57) Så Vi fordrev dem fra haver og
kilder
(58) og skatter og et fint bosted.
(59) Slik var det. Og Vi lot Israels barn
arve det.
(60) Men egypterne forfulgte dem på
vei østover, og
(61) da de to hærskarer fikk
øye på hverandre, sa folket til Moses: «Vi blir innhentet!»
(62) Moses sa: «Å nei, Herren er med
meg! Han vil lede meg.»
(63) Og Vi gav Moses denne inspirasjon.
«Slå havet med din stav!» Og det delte seg, og hver side var som et stort
fjell.
(64) Vi lot de andre komme derhen.
(65) Og Vi reddet Moses og dem som var med
ham, alle sammen,
(66) og så druknet Vi de andre.
(67) I dette er visselig et tegn! Men folk
flest tror ikke.
(68) Sannelig, Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(69) Les frem for dem historien om Abraham!
(70) En gang sa han til sin far og sitt
folk: «Hva er det dere tilber?»
(71) De svarte: «Vi tilber avguder, og
fortsetter å holde oss til dem.»
(72) Da sa han: «Hører de dere,
når dere ber?
(73) Eller gir de dere gagn eller skade?»
(74) De svarte: «Nei, men vi fant at
våre fedre gjorde dette.»
(75) Han sa: «Hva mener dere om dem dere
har tilbedt,
(76) dere og deres henfarne fedre?
(77) De er en fiende for meg. Ikke så
med all verdens Herre!
(78) Som har skapt meg, og gir meg ledelse,
(79) som gir meg mat og drikke,
(80) som helbreder meg når jeg er
syk,
(81) som lar meg dø og så gir
meg liv,
(82) som jeg inderlig håper vil tilgi
meg mine feiltrinn på dommens dag.
(83) Herre, gi meg visdom, og foren meg med
de rettferdige
(84) og gi meg et godt ettermæle blant
kommende slekter.
(85) Gjør meg til arving av
lykksalighetens have.
(86) Tilgi min far! Han var av de
villfarende.
(87) Gjør meg ikke til skamme
på den dag da alle gjenoppvekkes,
(88) den dag da verken rikdom eller barn
gagner,
(89) kun den som kommer til Gud med et rent
hjerte.»
(90) Og paradiset bringes nær de
gudfryktige.
(91) Og helvete bringes for øynene
på de villfarende.
(92) Det sies til dem: «Hvor er nå
det som dere tilbad
(93) utenom Gud? Kan de hjelpe dere, eller
seg selv?»
(94) Så kastes de inn i det,
både de og forførerne
(95) og Satans skarer, alle sammen.
(96) Og de sier, mens de krangler:
(97) «Ved Gud, vi var sannelig i klar
villfarelse
(98) da vi satte dere på linje med
all verdens Herre.
(99) Det var synderne som villedet oss.
(100) Og nå har vi ingen til å
tale vår sak,
(101) ingen god venn.
(102) Kunne vi bare gjøre det hele om
igjen, og bli troende!»
(103) I dette er visselig et jærtegn!
Men folk flest tror ikke.
(104) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(105) Noas folk kalte sendebudene for
løgnere,
(106) da deres bror Noa sa til dem: «Vil
dere ikke være gudfryktige?
(107) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(108) så frykt Gud, og adlyd meg!
(109) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette, min lønn er en sak for all verdens Herre.
(110) Så frykt Gud, og adlyd meg.»
(111) De svarte: «Skal vi ha tiltro til deg,
som bare de laveste lag slutter seg til?»
(112) Han sa: «Jeg kjenner ikke til hva de
har gjort.
(113) Deres regnskap er Herrens sak, om dere
bare ante.
(114) Jeg driver ikke de troende bort!
(115) Jeg er bare en klar advarer.»
(116) De sa de: «Hvis du ikke holder opp,
Noa, vil du bli steinjaget.»
(117) Han sa: «Herre, mitt folk kaller meg
løgner.
(118) Finn Du en ordning mellom meg og dem,
og redd meg og de troende som er med meg.»
(119) Så reddet Vi ham og dem som var
med ham i det fullastede skip.
(120) Derpå druknet Vi dem som var
igjen.
(121) Heri er visselig et tegn! Men folk
flest tror ikke.
(122) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(123) Folket Ad kalte sendebudene for
løgnere,
(124) da deres bror Hod sa til dem: «Vil
dere ikke være gudfryktige?
(125) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(126) så frykt Gud, og adlyd meg!
(127) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.
(128) Bygger dere på hver høyde
et symbolsk tegn til ingen nytte,
(129) og legger dere til borger, kanskje
dere skal leve evig?
(130) Og når dere går til
angrep, angriper dere som voldsmenn.
(131) Så frykt Gud, og adlyd meg,
(132) frykt Ham som har hjulpet dere til alt
dere vet,
(133) hjulpet dere til fe og sønner,
(134) haver og kilder!
(135) Jeg frykter for at dere vil rammes av
en svær dags straff.»
(136) De svarte: «Det er det samme for oss
om du formaner eller ikke formaner.
(137) Dette er bare tradisjoner fra de
henfarne.
(138) Vi rammes ikke av straff!»
(139) De kalte ham løgner, og Vi
tilintetgjorde dem. Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke.
(140) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(141) Folket Thamod kalte sendebudene for
løgnere,
(142) da deres bror Salih sa til dem: «Vil
dere ikke være gudfryktige?
(143) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(144) så frykt Gud, og adlyd meg!
(145) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.
(146) Vil dere bli latt i fred med alt som
her er,
(147) haver og kilder,
(148) åkerland og palmer med fine
fruktkolber?
(149) Og glade og fornøyde å
hugge dere ut boliger i fjellsidene?
(150) Så frykt Gud, og adlyd meg!
(151) Hør ikke etter de lettsindiges
påbud,
(152) de som anstifter fordervelse på
jorden og ikke setter tingene på rett plass.»
(153) De svarte: «Du er bare en forhekset
mann,
(154) du er bare et vanlig menneske som oss!
Kom med et jærtegn, om du snakker sant.»
(155) Han sa: «Dette er en kamelhoppe. Hun
skal ha drikke, og dere skal ha drikke på bestemte dager.
(156) Gjør henne ikke noe ondt,
så ikke en svær dags straff tar dere.»
(157) Men de mishandlet henne, og det kom de
til å angre!
(158) For straffen tok dem. Heri er visselig
et tegn! Men folk flest tror ikke.
(159) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(160) Lots folk kalte sendebudene for
løgnere,
(161) da deres bror Lot sa til dem: «Vil
dere ikke være gudfryktige?
(162) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(163) så frykt Gud, og adlyd meg!
(164) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.
(165) Er det slik at dere holder dere til
menn fortrinnsvis,
(166) og forsømmer deres hustruer som
Herren har skapt for dere? Nei, dere er et folk som går over grensen.»
(167) De svarte: «Hvis du ikke holder opp,
Lot, vil du bli jaget bort.»
(168) Da sa han: «Jeg avskyr i sannhet det
dere gjør!
(169) Herre, redd meg og mine fra det de
bedriver.»
(170) Så reddet Vi ham og hans, alle
sammen,
(171) unntatt en gammel kone blant de
gjenværende.
(172) Så ødela Vi de andre.
(173) Vi lot et regn regne over dem. Ondt er
regnet til dem som er advart.
(174) Heri er visselig et tegn! Men folk
flest tror ikke.
(175) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(176) Skogfolket kalte sendebudene for
løgnere,
(177) da Shoaib sa til dem: «Vil dere ikke
være gudfryktige?
(178) Jeg er et pålitelig sendebud til
dere,
(179) så frykt Gud, og adlyd meg!
(180) Jeg ber dere ikke om noen lønn
for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre.
(181) Gi fullt mål, og vær ikke
av dem som snyter.
(182) Vei med riktig vekt,
(183) og snyt ikke folk på det som er
deres. Stift ikke urett og fordervelse i landet.
(184) Frykt Ham som har skapt dere og de
henfarne slekter.»
(185) De svarte: «Du er bare en forhekset
mann,
(186) du er bare et vanlig menneske som oss!
Vi holder deg for å være en løgner.
(187) La falle over oss stykker av himmelen,
om du snakker sant.»
(188) Han sa: «Herren kjenner vel til hva
dere bedriver.»
(189) De kalte ham løgner, men
så tok skyggens dags straff dem. Det var i sannhet en svær dags
straff.
(190) Heri er visselig et tegn! Men folk
flest tror ikke.
(191) Herren er den Mektige, den
Nåderike.
(192) Dette er en åpenbaring fra all
verdens Herre,
(193) den betrodde Ånd steg ned med
den
(194) til ditt hjerte, så du kunne bli
en advarer
(195) på klart, arabisk språk.
(196) Den finnes i de gamles skrifter!
(197) Er det da ikke et tegn for dem at
Israels skriftlærde kjenner til den?
(198) Hadde Vi sendt den til noen blant de
fremmede folk,
(199) og han hadde fremlest den for dem,
så ville de ikke ha trodd på den.
(200) Slik bringer Vi den inn i syndernes
hjerter.
(201) Men de tror ikke på den,
før de ser den smertefulle straff,
(202) så den vil komme over dem plutselig,
uten at de aner noe.
(203) Og de vil si: «Kan vi få
utsettelse?»
(204) Skulle de be om å få
Vår straff påskyndet?
(205) Hva synes du? Vi har latt dem nyte
livet i årevis,
(206) og så kommer det over dem som er
stilt dem i utsikt.
(207) De gode dager de fikk nyte hjelper dem
ikke!
(208) Ingen by har Vi ødelagt uten at
den hadde fått advarere
(209) til påminnelse. Vi var ikke
urettferdige!
(210) Satanene har ikke brakt Koranen ned.
(211) Det passer seg ikke for dem, og de kan
det heller ikke.
(212) De er avskåret fra å
snappe opp noe.
(213) Så påkall ingen gud ved
Guds side, så du havner blant dem som lider straff.
(214) Advar din familie og dine
nærmeste.
(215) Brus ikke med vingene, men senk din
vinge overfor de troende som følger deg.
(216) Om de ikke lyder deg, så si:
«Jeg er ansvarsfri for det dere gjør.»
(217) Forlat deg på den Mektige, den
Nåderike,
(218) som ser deg der du står,
(219) og når du ferdes blant de
bedende.
(220) Han er den Hørende, den
Allvitende.
(221) Skal Jeg fortelle dere hvem satanene
slår seg ned på?
(222) De slår seg ned på enhver
som er syndbelastet og falsk,
(223) og forteller ham hva de har
hørt. Men de fleste av dem er løgnere.
(224) Likeledes skaldene, de forførte
følger dem.
(225) Har du ikke sett at de streifer om i
alle daler,
(226) og uttaler det de ikke selv
praktiserer?
(227) Unntatt er de som tror og lever
rettskaffent og ideligen kommer Gud i hu, som finner hjelp når de har
lidt urett. De som gjør urett skal få vite hvilken skjebne de
vender seg mot.