Al-Anfaal

Madinan

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

(1) Man spør deg vedrørende hærfangst. Si: «Hærfanget tilhører Gud og Sendebudet! Vis gudsfrykt, hold fred dere imellom, vis lydighet mot Gud og Hans sendebud, om dere er troende.»

(2) Troende er de hvis hjerter skjelver når Guds navn nevnes, og som tiltar i troen når Hans ord leses for dem, de som forlater seg på Herren,

(3) som forretter bønnen, og gir av det Vi har gitt dem.

(4) Disse er de rette troende. De står høyt i rang hos Herren, med tilgivelse og verdig omsorg.

(5) Likeledes førte Herren deg ut fra ditt hjem, ved sannheten, skjønt en del av de troende mislikte dette,

(6) og diskuterte med deg om sannheten etter at den stod klart fast, som om de skulle drives i døden med åpne øyne.

(7) Og den gang da Gud stilte dere i utsikt en av de to hæravdelinger, og dere ønsket at det måtte bli den minst slagkraftige! Men Gud ønsket å virkeliggjøre sannheten ved sitt ord, og skjære bort de vantros siste rest.

(8) Dette for å virkeliggjøre sannheten og tilintetgjøre falskheten, selv om det var synderne imot.

(9) Da dere anropte Herren om hjelp, så bønnhørte Han dere. «Jeg vil forstrekke dere med tusen engler som følger opp.»

(10) Dette gjorde Gud som en god melding og for å stille deres hjerter til ro. Hjelp kommer bare fra Gud. Gud er mektig, vis.

(11) Da Han lot søvn komme over dere, var det for å gjøre dere trygge. Og Han sendte vann fra himmelen for å rense dere med det, fjerne Satans styggedom, gi styrke til deres hjerter og få deres føtter til å holde stand.

(12) Og Herren inspirerte englene: «Jeg er med dere! La de troende holde stand! I de vantros hjerter vil Jeg kaste skrekk! Gi dem et slag over nakken, og slå dem over deres fingre!»

(13) Dette fordi de har brutt med Gud og Hans sendebud. For den som bryter med Gud og Hans sendebud, sannelig, Gud er streng med straffen.

(14) Slik er det, så smak den. Ildens straff venter de vantro.

(15) Dere som tror, når dere møter de vantro på fremmarsj, så vend dem ikke ryggen til flukt.

(16) Den som denne dag vender dem ryggen til flukt, såfremt han ikke vender tilbake til striden, eller slutter seg til en annen avdeling, han har pådratt seg Guds vrede, og helvete blir hans herberge. Et sørgelig endelikt!

(17) Det var ikke dere som hugget dem ned, men det var Gud som gjorde det! Da du kastet, var det ikke du, men Gud som kastet, for å prøve de troende med velgjerning. Gud hører, vet!

(18) Så er det, Gud gjør de vantros renker virkningsløse.

(19) Om dere vantro søker en avgjørelse, så har dere nå fått den. Om dere holder opp, så er dette bedre for dere. Om dere setter i gang på nytt, så gjør Vi det samme, og deres antall vil ikke hjelpe dere det ringeste, hvor stort det enn er. Gud er med de troende.

(20) Dere som tror, adlyd Gud og Hans sendebud! Vend dere ikke bort fra Ham, når dere dog hører.

(21) Vær ikke som de som sier: «Vi hører,» når de intet oppfatter.

(22) De verste krek i Guds øyne er dem som er døve og stumme og intet forstår.

(23) Hvis Gud hadde visst om noe godt i dem, ville Han latt dem oppfatte. Men om Han lot dem oppfatte, ville de likevel vendt seg bort og tatt avstand.

(24) Dere som tror, hør på Gud og Sendebudet, når Han kaller dere til det som gir dere liv. Og vit at Gud er mellom et menneske og dets hjerte. Hos Ham skal dere samles.

(25) Pass dere for ufred og trengsel, som aldeles ikke rammer bare dem som gjør urett blant dere! Vit at Gud er hard med straffen.

(26) Kom i hu da dere var få og underlegne i landet, og fryktet for at folk kunne rydde dere av veien. Men Han skjermet dere og støttet dere ved Sin hjelp, og gav dere gode ting til underhold, så dere måtte vise takknemlighet!

(27) Dere som tror, vær ikke utro mot Gud og Sendebudet. Vær ikke utro i det som er betrodd dere, når dere vet bedre.

(28) Men vit at eiendom og barn er en prøvestein, og at en stor lønn finnes hos Gud.

(29) Dere som tror, om dere frykter Gud, vil Han gi dere innsiktens kriterium, stryke over deres misgjerninger og tilgi dere. Gud har godhet i overmål.

(30) En gang smidde de vantro renker mot deg, for å sette deg fast, eller jage deg bort. De la planer, men Gud la også planer! Og Gud er den beste planmaker.

(31) Eller da Vårt ord ble resitert for dem, og de sa: «Vi hører det du sier. Om vi ville, kunne vi ytret noe lignende! Dette er jo ikke annet enn gamle historier.»

(32) Eller da de sa: «Å Gud, om dette her er sannhet fra Deg, så la steiner regne over oss fra himmelen eller send over oss en smertefull straffedom!»

(33) Men Gud ville nok ikke straffe dem mens du var blant dem. Og Gud ville heller ikke straffe dem når de bad om tilgivelse.

(34) Men hva har de vel nå, for at Gud ikke skal straffe dem, når de skaper hindringer ved den hellige moské, uten at de har noe med den å gjøre? Kun de gudfryktige har med den å gjøre, men de fleste av dem vet ikke dette.

(35) Deres bønn ved Huset var bare plystrelyder og klapping i hendene. Smak nå straffen for deres vantro!

(36) De vantro gir av sin eiendom for å legge hindringer på Guds vei. Og det vil de fortsette med, så blir det dem til plage, og så blir de overvunnet. I helvete vil de vantro bli samlet.

(37) Så Gud kan skille den dårlige fra den gode, legge de dårlige oppå hverandre, stable dem opp alle sammen, og kaste dem i helvete! Dette er taperne!

(38) Si til de vantro at hvis de gir seg, skal det som har vært, være dem tilgitt. Men om de faller tilbake, så er praksis satt i tidligere slektledd!

(39) Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud! Men om de gir seg, så ser Gud visselig det de gjør.

(40) Og om de vender ryggen, så vit at Gud er beskytter for dere. Hvilken utmerket beskytter! Hvilken utmerket hjelper!

(41) Og vit, at om dere tar hærfang, så tilkommer en femtedel Gud, Sendebudet, de nære slektninger, foreldreløse, fattige og veifarende, såfremt dere tror på Gud og det Vi har åpenbart for Vår tjener på avgjørelsens dag, den dag de to hærer møttes. Gud har makt til alle ting.

(42) Da dere var på den nærmeste dalside og de på den bortre, og rytteriet under dere. Om dere hadde gjort en avtale, ville dere blitt uenige om avtalen. Så Gud avgjorde saken slik den ble ordnet, slik at den som falt, falt, og den som overlevde, overlevde, ved et klart vitnesbyrd. Gud hører, vet!

(43) Den gang viste Gud deg dem i drømme som få. Hadde Han vist deg dem som mange, ville dere ha mistet motet, og kommet i strid om saken. Men Gud bevarte dere. Han vet hva som bor i hjertene.

(44) Og Han lot dem fremstå som få i deres øyne da dere møttes, og dere som få i de andres øyne, slik at Gud kunne avgjøre saken slik den ble ordnet. Alle ting føres tilbake til Gud.

(45) Dere som tror, når dere møter en hæravdeling, så stå fast. Og kom Gud stadig i hu, så det må gå dere godt.

(46) Adlyd Gud og Hans sendebud! Avstå fra krangel med hverandre, så dere mister motet, og kampviljen blir borte! Vis standhaftighet! Gud er med de standhaftige.

(47) Vær ikke som de som drog av gårde fra sine bosteder i overmot, for å vise seg for folk og legge hindringer på Guds vei. Men Gud har full kontroll over det de gjør!

(48) Og da Satan gjorde deres adferd prydelig i deres øyne, og sa: «Ingen skal i dag kunne overvinne dere! Jeg står dere bi!» Men da de to hæravdelingene fikk se hverandre, tok han flukten og sa: «Jeg vil ikke ha noe med dere å gjøre! Jeg ser det dere ikke kan se! Jeg frykter Gud, og Gud er streng med straffen.»

(49) En gang sa hyklerne og de med sykdom i hjertet: «Deres religion har ført dem galt av sted.» Men den som forlater seg på Gud, se, Gud er mektig, vis!

(50) Om du kunne se når englene tar bort de vantro, slår dem i ansiktet og over ryggen: «Smak Ildens straff!

(51) Dette for det dere har sendt i forveien til regnskapet! For Gud gjør ingen urett mot sine tjenere.»

(52) Slik gikk det også med Faraos folk og de før dem som fornektet Guds ord. Gud tok dem fatt for deres synder! Gud er mektig og streng med straffen.

(53) Dette fordi Gud ikke vil gjøre forandring i en godhet Han har vist et folk, før de forandrer seg selv. Gud hører, vet.

(54) Det gikk slik med Faraos folk og de før dem som forkastet Herrens ord. Vi ødela dem for deres synders skyld. Vi druknet Faraos folk. De var alle urettferdige.

(55) De verste krek overfor Gud er de som er vantro, og ikke vil tro,

(56) de som du har sluttet pakt med, og som så bryter sin pakt gang på gang. Disse viser ingen gudsfrykt.

(57) Så får du befatning med dem i krig, så innjag ved dem skrekk i deres følge, så de måtte komme til ettertanke.

(58) Men frykter du svik fra et folk, så forkast også du pakten på samme måte. Sannelig, Gud liker ikke svikefulle!

(59) De vantro må bare ikke tro at de kan komme unna. De kan ikke forpurre noe.

(60) Gjør klar mot dem alt dere makter av stridskrefter og rytteri, så dere kan sette skrekk i Guds og deres fiende og andre i tillegg, som dere ikke vet om. Men Gud kjenner dem. Alt dere legger ut for Guds sak, får dere fullt igjen. Dere skal ikke lide urett.

(61) Men ønsker de fred, så skal du gjøre det samme. Forlat deg på Gud! Han er den Hørende, den Allvitende.

(62) Om de prøver å lure deg, så er Gud nok for deg. Han har støttet deg ved Sin hjelp, og ved de troende.

(63) Han har forenet deres hjerter. Om du hadde gitt bort alt som finnes på jorden, hadde du ikke kunnet forene deres hjerter. Men Gud har forenet dem! Han er mektig, vis.

(64) Hør, profet! Måtte Gud være nok for deg og for de troende som følger deg!

(65) Hør profet! Anspor de troende til kamp! Finnes det tyve standhaftige blant dere, vil de vinne over to hundre! Er det hundre blant dere, vil de overvinne tusen av de vantro! For de er folk som intet forstår!

(66) Men Gud har nå gjort det lettere for dere, for Han vet at det er svakhet hos dere. Så om det finnes hundre standhaftige blant dere, skal de overvinne to hundre, og om det finnes tusen, skal de overvinne to tusen, med Guds bifall. Gud er med de standhaftige.

(67) Det passer seg ikke for en profet å ha krigsfanger før han har nedkjempet hele landet. Dere ønsker det jordelivet tilbyr, men Gud tar sikte på det hinsidige liv. Gud er mektig, vis.

(68) Var ikke en forskrift fra Gud kommet tidligere, ville en stor straff rammet dere for det dere har tatt.

(69) Så forbruk det dere har tatt som hærfang, som tillatt og godt. Og vis gudsfrykt! Gud er tilgivende, nåderik.

(70) Hør, profet! Si til fangene i deres hender: «Hvis Gud vet om noe godt i deres hjerter, vil Han gi dere noe bedre enn det som er tatt fra dere! Og Han vil gi dere tilgivelse!» Gud er tilgivende, nåderik.

(71) Men om de prøver å lure deg, så har de jo allerede bedratt Gud. Nå har Han gitt deg makt over dem. Gud vet, er vis.

(72) De som har antatt troen og har forlatt sine hjem (i Mekka), som har satset liv og eiendom for Guds sak, og de som har gitt dem tilflukt og hjelp (i Medina), disse er hverandres venner! De som har antatt troen, men ikke har forlatt sine hjem, overfor dem har dere intet ansvar før de utvandrer. Men ber de dere om hjelp for troens skyld, da påligger det dere å hjelpe, unntatt mot et folk dere har forbund med. Gud ser det dere gjør!

(73) De som er vantro, er også hverandres venner. Om dere ikke opptrer slik, blir det trengsel og stor ufred i landet.

(74) De som har antatt troen, og har forlatt sine hjem og kjempet for Guds sak, og de som har gitt dem tilflukt og hjelp, disse er de sanne troende. De får tilgivelse og en verdig omsorg.

(75) De som senere antar troen, og forlater sine hjem og kjemper ved deres side, de er av dere. Dog, de som er forenet ved slektsbånd, er hverandre nærmere ifølge Guds ord. Gud vet om alle ti